Utdrag fra romanen Jernporten, side 25 - 58:

 

BERGENSFJORD  5. april 1940

 

 

Det var det sterkeste sollyset han hadde opplevd. Etter dager med surt, grått aprilvær, stort sett brukt til å forberede reisen, skinte verden igjen som ny, og han følte den euforiske gleden, som solskinnsdager på senvinteren gjerne gav ham.

        Bergensfjord lå ved Utstikker 1 ved Amerikalinjens havneskur i Oslo, klar for avgang, det stolteste og vakreste skip han kjente – hans skip! For knappe to uker siden hadde hun ført ham hjem etter nok en tur over til New York. Nå lå hun her nypusset og glitret som en dronning, messingen skinte, mahognien var blankpolert og vimplene vaiet fra baug til akter. Maskinene, som hadde vært i gang en stund, gav skroget en lett vibrering. På akterdekket stilte hornorkesteret seg opp.

Passasjerene hadde fra tidlig morgen strømmet gjennom avgangshallen og over landgangen. Nå fylte de rekkene. Ansiktene var høytidelige, de visste at det kunne gå mange år før de fikk se gamlelandet igjen - kun han selv og de andre i besetningen ville være tilbake i Oslo om tre uker. Folk lente seg ut fra rekkene og vinket, noen ropte, andre gråt. Nede på kaien stod folk som fulgte sine kjære tett i tett, eller hang ut fra galleriene på havneskuret.

Mellom alle disse menneskene, stod Liv. Det var lett å få øye på det blonde håret og den røde kåpen med sort krave. Hun vinket ivrig opp mot ham, der han stod ved broen i full uniform, sammen med de andre skipsoffiserene. Han hilste tilbake. Trist å måtte reise uten henne denne gangen, de hadde hatt det så fint sammen på forrige overfart, da hun reiste med som sykepleierske. Men nå var det bestemt at hun skulle benytte tiden mens han var borte til å pakke og gjøre alt klart. Selv ville han ordne med leilighet i New York, slik at de begge kunne bo der fra høsten.

Klokken nærmet seg 11, tid for avgang. Passasjerene ble mer og mer oppspilte. Det ble ropt, veivet med hatter, kastet serpentiner fra begge sider, som spant fargerike nett mellom skip og kai. Mange hev over blomsterbuketter.

Hornorkesteret stemte i med Ja vi elsker. Offiserene stilte seg i stram givakt. Skipsklokken ringte til avgang. ”La gå akter!” ropte kapteinen. Og skipet gled langsomt ut fra kai.

Kristofer holdt blikket festet på Liv langt der nede i folkemassen. Hun ble mindre og mindre, der hun strakte seg på tå, vinket og vinket. Han holdt hånden opp som en hilsen tilbake så lenge han fremdeles kunne se et glimt av henne. Når de kom litt uti sjøen skulle han gå ned i lugaren og begynne på et brev, han ville skrive litt til henne hver dag, og så sende det hele når han kom frem. Han var glad for det innrammede fotografiet hun hadde gitt ham til å ha på skrivebordet i lugaren og fotoalbumet som hun hadde laget til ham, med bilder fra dette første året de hadde vært gift. Uansett, han behøvde ikke bli sentimental, disse tre ukene ville gå som en røyk, før han visste ordet av det, var han tilbake hos henne. Da ville det være vår i Oslo, de skitne brøytekantene forsvunnet, gresset og vårblomstene ville titte frem.

 

Passasjerene begynte å bevege seg omkring på skipet. En del forsvant inn, noen ned i lugarene, andre trakk over på styrbord side, der de stilte seg med ansiktene mot solen, som faktisk varmet som på en sval sommerdag. Drøbaksundet glitret. På Oscarsborgs vintergrå voller stod de gamle kanonene som utgjorde hovedstadens forsvar.

Han spaserte noen runder omkring på dekkene. En hel liten by ombord, tenkte han. Mannskapet og flere tusen passasjerer. Her var rikfolk på første klasse, handelsfolk på annen, tredje var full av fattigfolk som reiste over for å søke arbeid, samt sjøfolk som skulle til amerikanske havner for å mønstre på.

        Dette var kun hans fjerde overfart, men han følte seg allikevel hjemme om bord, kjente glede og velvære ved skipets bevegelser under føttene. Det var som en svær levende organisme, som gled gjennom vannet med de små krusende bølgene. Han var en del av den. Hittil hadde han ikke vært sjøsyk. Selv under siste hjemtur fra New York, da de hadde møtt et forrykende uvær, og bølgene var blitt så høye at båten gikk atten meter opp og atten meter ned, hadde både han og Liv holdt seg på bena. Og det var nødvendig; de var jo her for å hjelpe syke passasjerer. Ingen store utfordringer for en nyutdannet lege, for så vidt, med sjøsyke, nervøsitet og søvnbesvær, men dette skulle da heller ikke forbli hans karriere på sikt. Når han kom til New York til høsten, skulle han spesialisere seg i indremedisin.

        Det begynte å skye over. Rekkene tømtes. Passasjerene trakk inn, noen til salongene, andre til lugarene for å hvile seg; selv bare et par timers sjøluft virket i første omgang utmattende på de fleste. Kun en enslig mann i panamahatt og grå støvfrakk stod igjen og stirret utover havet.

Kristofer bestemte seg for å ta en tur opp på broen. Han likte å stå der i midtfront og følge skipet utover Oslofjorden, se land på begge sider bli mindre og fjernere; det gav en fornemmelse av å være midt i verden, skipet var jordens midtpunkt, som alt annet føyde seg omkring, havet åpnet og lukket seg rundt dette veldige jerndyret, som målte krefter med naturen. Syvogtyve år gammel seilte Bergensfjord nå sin 238. tur over Atlanteren.

 

På broen ble han hilst av overstyrmann, andrestyrmann og kvartermester. Skipet passerte Horten, på vei inn mellom Færder og Fulehuk. Det hadde blåst opp litt; skroget satte seg ned i motsjø som øste skum innover baugen og fordekket, før det trakk seg opp igjen og lot vannet sile av.

Trafikken var større enn den pleide. Han merket seg flere fartøy som kom opp fra Kattegat og dreiet samme kurs som Bergensfjord, gråmalte, dystre skip, som førte stor dekkslast og lå tungt i sjøen. De gikk nær hverandre, virket som om de var i følge. Han kikket bort på de andre offiserene. Det var tydelig at de også la merke til disse skipene.

Overstyrmannen borte på styrbord broving grep plutselig kikkerten. ”Se der!” sa han og pekte. ”Bak holmen kommer et skip i god fart!”

        ”Du godeste!” utbrøt annenstyrmannen, ”Det ligger jo midt i leia, i kollisjonskurs imot oss!”

        ”Slå alarm, straks!”

        Annenstyrmannen løp til maskintelegrafen.

        ”Det var som… Det viker jo faen ikke, bare fortsetter i stø kurs mot brygga der borte!” Han slo akter.

        Maskinen i Bergensfjord endret takt, stanset omsider opp akkurat tidsnok til at det ble luft mellom de to skipene.

        ”Lasteskip. Kan noen se hva det fører?”

        ”Lasten er dekket av grå presenninger. Noe til landbruket, kanskje? Maskiner, traktorer?”

        ”Forbannet oppførsel. Ser du flagget?”

        ”Tysk.”

        ”Forundrer meg ikke. Tyskere tar aldri hensyn.”

        ”Det var faen meg nære på!”

        De pustet ut.

”Langt mer trafikk enn vanlig,” bemerket styrmannen etter noen minutter.

        ”Alle har stor dekkslast, er ikke dette litt underlig?”

        ”Og samme kurs.”

        ”Flaggene?”

        Kapteinen grep kikkerten. ”Polske, baltiske, og…”

        ”Tyske?”

        ”Ja. Faktisk flest tyske.”

        Det ble stille.

        ”Før skipsnavnene inn i loggen!”

        ”Jeg ser dem ikke, kaptein.”

        ”Før de du kan se, dersom vi kommer nær nok.”

 

De seilte i ro en tid. Kristofer stod i babord baug sammen med losen og kapteinen. Stemningen var igjen lett og avslappet, det avvergede sammenstøtet var passé. De spøkte og lo, røkte sigaretter. Ny tur, nye forventningsfulle passasjerer, middag i spisesalen, solnedgang, spaserturer på dekk, glede, vår, og Amerika der fremme i det fjerne!

        Etter lunsj gikk Kristofer til lugaren. Godt å være alene en liten stund etter å ha stått oppe på broen med de andre så lenge. Han hadde dessuten måttet innom et par damer på første klasse, som hadde sendt bud på doktoren for å få medisin mot sjøsyke, og en ung mann som var plaget av klaustrofobi. Ufattelig at noen kunne bli syke i dette rolige været. Men det kom nok flere hypokondere etter hvert, især over Atlanteren, når folk tok til å kjede seg.

På vei til lugaren hadde han støtt på mannen igjen, han som hadde blitt stående igjen ute på dekk før i dag og stirret ut over havet. Kristoffer lurte på hvorfor han bet seg merke i denne mannen; det var en helt vanlig mann, noe eldre enn ham selv, mørkhåret med en liten bart. De hadde passert hverandre, kastet et blikk på hverandre, nikket. Han kunne ikke si hvorfor, men han fikk en fornemmelse av at det var et eller annet ved denne mannen, som om han ville ham noe.

Doktorlugaren lå rett under broen på Sundeck, den var en av de tre beste om bord, ved siden av kapteinens og overstyrmannens. Kristofer satte seg ned, tente en sigarett mens han så omkring seg. Så tomt og rart det var her uten Liv. Som sykepleierske på forrige tur hadde hun først fått tildelt lugar på et lavere dekk, men fordi de var gift, fikk hun lov til å bo her oppe hos ham. Det var blitt redd opp til henne på divanen.

Nå var sengen den eneste som stod oppredd, med portieren knyttet til side som en gardin. På nattbordet stod blomsterbuketten Liv hadde gitt ham ved avskjeden. Den så ensom ut. Han gikk bort og åpnet den brune skinnkofferten, tok frem det innrammede fotografiet og plasserte det på det lille skrivebordet innerst i lugaren. Se, det ble straks triveligere! Bare tre uker, tenkte han igjen, var dette noe å beklage seg over? Han husket hvor fort den forrige turen var gått. De hadde bekymret seg litt for situasjonen på forhånd, men overfarten til New York ble helt ukomplisert. Rolig vær hele tiden, hyggelige bordfeller, spaserturer på dekk om dagen, dans hver kveld. Antrekk smoking til middag, i mangel av selskapskjole hadde Liv fått sydd om brudekjolen. Og deretter, en hel uke i New York, hvilken drøm av en tur - en forsinket bryllupsreise! 

Han husket innseilingen til den store, berømte byen, der de stod ved rekken sammen, hvor fantastisk det hadde vært å la henne se med egne øyne alt han hadde opplevd og fortalt om; Frihetsgudinnen, Empire State Building, alt dette ubeskrivelige, overveldende – gå i land fra det nøysomme Norge, møte den amerikanske overdådigheten.

Vanligvis pleide Amerikalinjens båter å legge til ved 48. Street i Brooklyn, men denne gang hadde de fått beskjed om å gå til kai like nedenfor hovedgaten Time Square. Liv hadde frydet seg over alle varene, fra mengden av frukt til det uendelige utvalget av klær og smykker. Han ville spandere en ordentlig aftenkjole på henne, som hun kunne bruke på tilbaketuren, og i en eksklusiv forretning fant de en vidunderlig kjole i sort atlask.

De gikk på Rocky og så den nyinnspilte Tatt av vinden. Liv hadde elsket filmen og programmene med flotte fargebilder av skuespillerne.

Han tok henne til Medicine Square Garden, der cowboys red på okser med stramme bind over kjønnsorganene for å gjøre dem villest mulig, hun hylte hver gang de nærmet seg. De dro videre til China Town. Det var som å gå gjennom jorden og ut på den andre siden; der farger, lyder og lukter dannet en eneste kakofoni. Liv ville spise middag der inne, men han torde ikke. 

Siste kveld var de på nattklubb i Harlem. Da Liv måtte på toalettet, fulgte han henne helt inn. Det var skummelt i Harlem, en matros fra første tur var der med sin forlovede. Hun skulle inn i en undertøyforretning og bad ham vente på utsiden. Han så henne aldri igjen …

        Disse minnene, så nære og likevel plutselig så fjerne. Kristofer kjente seg rastløs. Den euforiske stemningen fra utseilingen var vekk. Han fikk glede seg til middag. Den første kvelden var alltid spennende; å se hvem som var plassert ved hans bord. De tre midterste bordene foran i spisesalen var kapteinens, overstyrmannens og skipslegens, og her ble de mest prominente passasjerene fordelt. På tilbaketuren sist hadde de hatt kongelige bordfeller. Prins Sigvart Bernadotte var blitt plassert ved kapteinens bord, hans beste venn Bertil Wallenberg ved overstyrmannens, og prinsens tyske hustru Erica ved deres eget bord. De fem var raskt blitt en liten gruppe; de spiste, skålte og danset seg gjennom kveldene, og hadde det fantastisk morsomt, til tross for det elendige været og den anspente situasjonen. Liv og Erica ble perlevenninder, Erica lånte henne sin lange sorte skinncape til å ha utenpå den nye aftenkjolen når de spaserte ute på dekk mellom dansene. Og de to unge damene gjorde seg raskt venner med nattstuerten, slik at alle fem fikk spise nattmat i pantryet!

Men til tross for dans, fest og moro, hadde det ligget en truende sky over dem. Da de nærmet seg England, en gang mellom to og fire om ettermiddagen, hadde fire mindre krigsskip omringet Bergensfjord. Først ble det fyrt av et varselskudd, hvorpå det ble forbindelse via ropert og telegraf. Et av skipene kom inntil og satte ut prisemannskap, han husket ikke helt hvor mange, men det kom engelske sjøoffiserer på broen og beordret dem å gå inn til Kirkwall, Scrapa Flow. De seilte gjennom Pentland Firth. Der inne måtte de vente på at minebeltet ble åpnet, slik at de kunne seile helt inn til havnen og legge til kai. Beltet låstes igjen bak dem.

        Dette hadde vært ved sekstiden. Da var det mørkt i dobbel forstand, for hele byen var mørkelagt, og om bord måtte alle utvendige lys slukkes. Etter middag ble det spilt opp til dans som vanlig. Passasjerene tok ikke alvoret inn over seg, men festet gjennom natten. Kun deres lille selskap; Prins Sigvart, Erica, Wallenberg, Liv og han selv ble sittende igjen oppe i damesalongen. De hadde vært meget alvorsfylte.

       

Han stumpet sigaretten i askebegeret. Han hadde planlagt å begynne på et brev til Liv, men det fikk vente. Han ville heller ta seg en ny tur opp på broen, få noen å snakke med. Han kikket ut gjennom lugarventilen, trafikken rundt dem var fremdeles ganske tett. Nå kom de vel snart til Stavanger.

Han åpnet døren og gikk ut. I det han lukket den bak seg, hørtes et ”U” fulgt av et langt fløytesignal. Han visste hva det betød: Dere stevner mot fare! Han sprang opp til broen, der offiserene stod med kikkerter og speidet etter et av Bergenskes kystskip for østgående, det var dette som hadde sendt signalet. Han grep en ledig kikkert, men før han rakk å få skipet i fokus kom det et smell.

        ”Hva i helvete?”

        ”En mine!”

        ”Hvor?”

        ”Rett utenfor styrbord baug! Må ha vært dette som kystskipet advarte oss mot!”

Overstyrmannen var blek, bød Kristofer en sigarett, som han fraværende tok imot og tente. De røkte i taushet. Var dette virkelighet? Hendte det dem? Det rare var at han følte seg ganske rolig. Han stod og fulgte skipets bevegelser, der det brøytet seg frem gjennom smule bølger, trygt og stabilt. Offiserene rundt ham virket også rolige. Det måtte de være. De førte et skip med flere tusen passasjerer.

        De skimtet Tungenes fyr. Kapteinen stod med kikkert.

        ”Ser dere skipet der fremme?”

        ”Mener kapteinen det nordgående?”

        ”Vi innhenter det om ikke lenge.”

        ”Likner en tysk Hansa-liner.”

Etter en stund stevnet de inn i Stavanger havn. Alt virket normalt rundt dem.

Anløpet i Stavanger ble kort, og de fortsatte mot Bergen; siste havn før de satte kursen over Atlanteren. Kristofer stod oppe på broen hos offiserene, stemningen var avventende, de snakket mindre enn de pleide. Spøkte mindre. Kapteinen pekte på nytt mot et skip.

        ”Er ikke det den vi så ved Stavanger?”

        ”Hansa-lineren?”

        ”Den kommer tilbake!”

        ”Så merkelig. Sikker på at den er den samme?”

        ”Helt sikker.”

Mennene tok opp hver sin kikkert. Det var én for lite til at Kristofer kunne se, men han var sikker på at de hadde rett. De nærmet seg Langenuen.

        ”Bak oss, kaptein,” ropte styrmannen. ”Jeg tror vi blir innhentet av et svært fartøy!”

        Kapteinen grep kikkerten på ny, han stirret lenge.

”Tysk. En diger tankbåt på vei nordover.”

        ”Kattegat.”

        ”Hva sa du?”

        ”Den heter Kattegat, det står skrevet på baugen.”

        ”Hvorfor i huleste har disse fullastede tankskipene kurs nordover? De burde heller vært på vei hjem!”

        ”Tyskere,” sa kapteinen, ”Det er noe ved dem som jeg ikke helt greier.”

        ”Du tenker på ambassadøren?”

        De lo tørt.

        ”Den fyren har vært et helvetes slit helt fra han kom om bord her. Hvor var det han påstod å være ambassadør?”

        ”Nyutnevnt tysk ambassadør i Mexico City. Insisterer på at han har krav på særbehandling.”

        ”Hva slags særbehandling?”

        ”Hvem vet. Det definerer han vel selv!”

        ”Han er arrogant og ufyselig.”

        ”Det er de jo, hele gjengen, men især han, det virker som om han har utnevnt seg som sjef for de andre.”

        ”Var du i salongen i går da han kom inn?”

        ”Nei. Hva skjedde?”

        ”Han holdt en lang og høyrøstet tale om at Adolf Hitler snart vil knekke England, og det til tross for all den støtte USA måtte tenke på å gi.”

        ”Forundrer meg ikke det minste. Dere har vel sett ham hver gang han kommer inn i en salong? Strekker høyre hånd frem, slår bena sammen og roper: Heil Hitler!”

        ”Noe så idiotisk. Forstår ikke disse menneskene hvor dumme de virker? Det merkelige er at det stadig blir flere av dem. Se på denne ingeniøren fra Bergen, for eksempel, han er ikke mindre idiotisk han, i sine lovtaler om Hitler. Virker fullstendig hjernevasket, utrolig at en vanlig nordmann kan bli slik.”

 

De stevnet ut fra Bergen i øsende regn, en storstilt kontrast til det gnistrende sollyset i Oslo. Det regnet så voldsomt at innlastingen av et parti fisk tok så lang tid at utreisen ble forsinket, og de kom seg fra kai først seks timer etter oppsatt rute. Dette gav Kristofer en anledning til å gå i land og ringe til Liv. Det var rikstelefon, så han kunne ikke snakke så lenge, men det var deilig å høre stemmen hennes, og han hadde da fått sagt at han elsket henne og gledet seg til snart å komme hjem.

I Bergen hadde de forhørt seg med havnemyndighetene om de tyske tankskipene de hadde observert, og fått vite at disse var på vei til Petsamo med forsyninger til tyske ubåter. Så fikk de slå seg til ro med det.

På ny passerte de tankskipet Kattegat. De grep kikkertene og betraktet det så godt de kunne. Men det var vanskelig, for sikten var elendig. De så ikke en gang land på grunn av regnet og skodden.

”Her ville en torpedo gjort underverker,” mumlet kapteinen tørt i det tankskipet gled forbi. Kristofer skulle minnes dette et par dager senere, da de fikk melding om at det var blitt beskutt av den lille norske torpedobåten Troll.

 

Etter en times tid stakk purseren hodet inn og kalte doktoren ned til en gutt som hadde sklidd på dekk og muligens brukket armen. Kristofer ble med. Han fulgte gutten og moren hans inn i sykestuen, undersøkte armen til gutten, som heldigvis viste seg bare å være forstuet. Han fant frem gasbind og begynte å surre på en forbinding.

”Nå må du love å holde armen din helt i ro noen dager,” sa han. ”Så blir du helt bra.”

Gutten nikket.

”Jeg skal knytte på deg en fatle, det er et tøystykke som du kan hvile armen din i, og kanskje i overmorgen…” Han ble avbrutt av skingrende klokkeringing. Livbåtalarmen gikk.

”Det er bare en øvelse,” sa han beroligende til moren mens han bandasjerte gutten ferdig.

Noen minutter senere tok han med seg de to opp de smale trappene og ut på dekk. Våte og hutrende passasjerer hadde samlet seg foran sine respektive livbåter, mens de ventet på nærmere beskjed. Mange hadde ikke tatt på seg yttertøy. De var bleke og usikre, noen avventende, andre lett irriterte.

Øvelsen var over etter et kvarters tid. Folk pustet lettet ut over å kunne gå inn igjen hver til sitt, ingen ville frivillig oppholde seg på dekk i et vær som dette. Straks de kom innenfor, løste stemningen seg opp. Mange ble stående og prate. Noen traff igjen gamle kjente, andre gjorde nye bekjentskaper. Etter hvert begynte folk å spre seg omkring i salongene, satte seg ned, slappet av. Kristofer gikk over til bardisken for å få seg noe å drikke. I det han tok imot glasset, så han plutselig denne mannen igjen, i den andre enden av disken. Han møtte blikket hans, og denne gang var han helt sikker – mannen ville ham noe.

Han tenkte raskt. Skulle han gå bort og finne ut hva det var, eller skulle han bli stående og se hva som skjedde, om den fremmede kom over til ham. Han hadde vanskelig for å plassere denne underlige fyren, var han norsk, amerikansk, kanskje tysk? Han hadde ikke sett ham i følge med andre, eller i samtale med noen, og han var definitivt ikke blant ambassadørens hoff. Kristofer angret på at han ikke hadde nevnt ham for førstestyrmann Velle, han hadde et skarpt blikk for mennesker, og kunne kanskje ha gitt ham et tips.

Sjøen var rolig. Folk syntes avslappet. Praten gikk høyt. Han hørte dem snakke om hvorledes de gledet seg til å komme til Amerika, og hvilke forskjellige ærender de skulle utrette der borte, glade for å ha forlatt norskekysten med all sin truende uro.

Plutselig stod mannen der, like ved Kristofer og rakte frem hånden.

”Josef Mack,” sa han. ”Tysk jøde.”

Kristofer stirret på ham. Mannen hadde et furet ansikt, virket eldre på nært hold. De brune øynene var dype og gjennomborende, nesen kroket, en gulltann syntes godt når han snakket, håret var mørkt, krøllet og gråsprengt. Mannen var omtrent like høy som han selv, men trakk litt på det ene benet.

Det var mange flyktninger om bord, en god del av disse var jøder. Noen av dem hadde mistet alt de eide, andre hadde klart å berge en del av sine midler og reiste over på andre klasse. Flere ganger allerede var Kristofer blitt oppsøkt av konen og søstrene til en gammel patriark fra en familie som hadde flyktet fra Polen. Den gamle hadde ligget til sengs siden skipets avgang fra Oslo, klaget over slapphet og kvalme, sikker på at hans siste time var nær, men han ville absolutt ikke se legen. Det som bekymret den gamle mest var tanken på at han kunne komme til å begraves i havet, fortalte kvinnene, for dette hadde han lest at sjøfolk pleide å gjøre dersom folk døde til havs.

Mannen som stod foran Kristofer nå, reiste tydeligvis på første klasse, men han kunne jo være flyktning likevel. Han hadde tatt med seg glasset og holdt det i hånden. Kristofer tok ut en sigarett av etuiet sitt og stakk den i munnen, rakte det deretter frem og bød mannen, men denne avslo. De ble stående en stund i taushet.

”Travel overfart, herr doktor?” spurte Josef Mack omsider. Han snakket engelsk med tung tysk aksent.

”Mest sjøsyke og nevrotiske kvinner foreløpig.”

Mack lo. ”Er det ikke nettopp slik kvinner er? Jeg var selv ungkar inntil ganske nylig. Mange fordeler ved det! Og De doktor, er De gift?”

”Ja.”

”Ganske nygift De også, kanskje, De er jo ung.”

”Et års tid, ja.”

Han lo igjen så gulltannen syntes. Kristofer kunne ikke la være å stirre på den.

”De lurer kanskje på om jeg er flyktning. Det er jeg ikke. Jeg skal til Amerika for å konferere med min advokat.”

”Og så, skal De returnere til Tyskland?”

”Jeg bor ikke i Tyskland, herr doktor, jeg bor i Portugal.”

”Jeg forstår.” Han lurte på hvordan denne mannen kunne gjøre seg forstått i Portugal med så dårlig engelsk. ”Snakker De portugisisk, kanskje?”

”Jeg? Nei! Men meine Frau, hun snakker for meg, forstår De. Så det går bra.”

”Er Deres frue portugisisk?”

”Portugisisk og halvt tysk.”

Kristofer lurte på om hun kanskje også var jøde, men han ville ikke spørre. Sannsynligheten var stor.

De stod i taushet en stund igjen, så spurte Mack: ”Unnskyld meg, herr doktor, men kunne De tenke Dem å besøke meg i min lugar senere i aften, jeg har noe som jeg så gjerne ville vise Dem.”

Kristofer følte seg uvel. Som lege var han jo forpliktet til å gå inn i enhver lugar i embetes medfør, men mannen foran ham hadde ikke signalisert noen medisinske behov, som krevde at han måtte etterkomme dette ønsket.

”Kunne jeg få spørre hva det dreier seg om?”

”Vanskelig å svare her, herr doktor, vanskelig å svare. Men jeg forstår De er skeptisk, kanskje De heller vil at jeg skal komme til Deres lugar?”

Han avslo raskt. ”Jeg skal se hva jeg får tid til i løpet av kvelden. Det kan jo ofte bli mye å gjøre.”

”Ja, natürlich. Jeg forstår. Vi kan snakkes igjen. Ja, adjø, Herr Doktor.” Han smilte og bukket. Så var han vekk.

 

Neste morgen, før Kristofer hadde gått til frokost, banket det på lugardøren. Han kvakk til, sikker på at det var mannen fra dagen før, som han hadde skjøvet bort fra sin bevissthet frem til nå. Han hadde sittet ved skrivebordet i dag tidlig og forgjeves forsøkt å skrive et brev til Liv, men det hadde stoppet opp etter de to første setningene. Det var så mye både rundt ham og inne i ham, at han klarte ikke å strukturere takene sine, selv om noe av det eneste som stod fast for ham var hans kjærlighet til henne.

        Det banket på nytt, og han hørte overstyrmannen rope navnet hans. Han åpnet.

”Sitter og ser på bildet av fruen igjen? De sa det på brua i det jeg gikk ned: Han er nok i lugaren og stirrer på fotoet av madammen! Ja, slik er det å være nygift!” Velle lo. Kristofer var vant til det. Offiserene stakk stadig til ham godlynte kommentarer. De ble jo godt kjent med Liv på forrige overfart, hun var en kvinne som menn la merke til, med sin kvikke utadvendte natur, blonde hår og veldreide figur. Velle trådte inn i lugaren og satte seg på divanen under ventilen. Han ble alvorlig.

”Har du hørt nyhetene?”

Kristofer ristet på hodet. Han hadde vært så opptatt av å få til et brev, at han hadde glemt alt annet.

”Tenkte det, siden vi ikke så noe til deg oppe på brua. Engelskmennene har lagt minebelter ut langs norskekysten. Churchill akter tydeligvis å gjøre alvor av truslene i Underhuset om at han vil stanse malmtrafikken fra Narvik.”

”Hvordan er stemningen hos passasjerene?”

”De bryr seg lite. Virker som det ikke vedkommer dem stort. Alt de tenker på er at de om noen dager er over Atlanteren. De har allerede lagt Norge bak seg, later det til.”

De reiste seg begge og gikk ned i spisesalen.

 

Kristofer hadde lagt seg tidlig kvelden før. Etter middag mens han og Velle hadde tatt seg en pjolter i salongen, hadde han lurt på om han skulle nevne samtalen med Josef Mack, men noe holdt ham fra det. Han håpet egentlig at han slapp å få noe mer med denne påtrengende fyren å gjøre.

Men det skulle han få. Kvelden etter gav purseren ham beskjed om å gå til en lugar på første klasse, der en mann lå syk. Lugaren lå rett under Sundeck, på samme side som hans egen. Han banket på, og en mannstemme der inne bad ham komme inn, døren var ikke låst. Straks Kristofer åpnet kjente han en besynderlig eim, ikke sterk, men markant, og han kunne ikke helt plassere den.

Josef Mack lå halvveis oppreist i køyen til venstre for vaskeservanten. Portieren mellom sengen og nattbordet hang og slang. Mannen var blek, håret var fuktig og tilbakestrøket, øynene lett rødsprengte. Det var tydelig at han hadde feber. Kristofer dro stolen fra det lille skrivebordet og over til sengen, køyene om bord var for smale til at det var mulig å sitte på sengekanten når han skulle undersøke en pasient. Han åpnet låsene på legevesken og trakk opp stetoskopet. Macks hjerte slo regelmessig, selv om pulsen var høy. Det kunne være et hardt anfall av sjøsyke, tenkte han, muligens i kombinasjon med noe annet. Han målte pasientens blodtrykk. Det var lavt, merkelig lavt.

”Har De kastet opp?”

”Hva?” Mannen forstod tydeligvis ikke ordet kaste opp på engelsk. Han viste ham det med kroppspråk.

”Nei.” Mannen ristet på hodet.

”Men er De kvalm?”

”Ja!” Han nikket bestemt.

Kristofer ble litt usikker på om han trodde det engelske ordet sick simpelthen betød syk, og han forbannet seg over at han ikke kunne bedre tysk. Språk var viktig. Han ville gå inn for å lære seg språk nå, både tysk og fransk. Han pekte på magen. Mannen nikket iherdig og gjentok: ”Sick, sick”.

Det var ikke mye han som lege kunne gjøre. Var det et anfall av sjøsyke, ville det roe seg ned etter hvert. Feberen var ikke så høy. Han fikk la ham i fred nå og stikke innom igjen en tur i morgen. Han la apparatene tilbake i legevesken og reiste seg.

”Takk for at De kom!” Josef Mack snakket nå med helt vanlig stemme. Øynene viste takknemlighet. ”Det var også noe…” han pekte i retning av skrivebordet. ”Kunne De være så vennlig å trekke ut skuffen for meg, det ligger noe i den som jeg ønsker at De skal hjelpe meg med.”

Kristofer kjente ulyst, men følte at han ikke hadde noe valg nå når han først var her inne.

”Ta det med over hit, er De snill.”

”Hva da?”

”De to konvoluttene.”

Han så et par brune konvolutter ligge nede i skuffen. Han tok dem opp. Under dem lå det et fotografi av en ung kvinne. Han kvakk til, han syntes et øyeblikk… Kvinnen på fotografiet liknet utrolig på Liv, det samme blonde håret i bølger ned på den ene siden, de samme mørke øynene med de brede øyebrynene, den samme velformede munnen med jevne hvite tenner.

”Finner De dem?” spurte den syke.

Han rev blikket løs fra fotografiet og gikk bortover mot køya med konvoluttene. De var fylt med papirer, men uten påskrift og ikke igjenklistret.

”Så De henne? Det er meine Frau.”

Kristofer følte seg som om han var tatt på fersk gjerning. Samtidig kunne han jo ikke ha unngått å ha sett fotografiet slik det lå, dette måtte den syke ha visst.

”Hun er schön, synes De ikke?”

”Jo, meget vakker.”

”Men farlig.” Den syke tørket svette av pannen med et lommetørkle han hadde i hånden. ”Farlig, som kvinner flest. Jeg hadde bestemt meg for aldri å gifte meg. Jeg var femogførti år og ville leve livet videre som ungkar. Men så kom hun.”

Kristofer hadde kommet bort til sengen med de to konvoluttene.

”Her.”

”Der, ja.” Han kastet et skråblikk på dem, liksom for å konfirmere. ”De kan legge det tilbake igjen. Jeg ville bare at De skulle se dem dersom…” Han fikk et hosteanfall. Kristofer tenkte at det var rart han ikke hadde hørt noen ulyd på lungene, slik som mannen hostet. ”… dersom det skulle hende meg noe,” avsluttet han.

”Hva tenker De på? Jeg kan ikke se at det feiler Dem noe alvorlig.”

”Nei.” Han lo en liten besk latter. ”Det er bare dette å vite,” fortsatte han, ”At man ikke er helt alene i verden. Er De ikke enig i det? Jeg har fattet sympati for Dem, doktor, jeg tror De forstår meg, dessuten, jeg så at De kjente henne igjen.”

”Hvem da?”

”Min Fernanda.”

Han skvatt til. Var Josef Mack faktisk klar over likheten med Liv? Men hvorledes kunne han det, han hadde jo aldri møtt henne! Han lurte et øyeblikk på om mannen hadde vært med på forrige overfart, men nei, det ville han ha husket. Han fikk en enorm følelse av ubehag. Følte at hans egen svette begynte å piple i pannen. Han måtte se å komme seg ut av denne lugaren før den kvalte ham. Han gikk tilbake mot skrivebordet og la de to konvoluttene raskt ned i skuffen.

”Min Fernanda…” messet den syke. ”Min engel og min skjebne… min bøddel. Så fikk hun meg til sist!”

”Slik må De da ikke snakke om deres skjønne frue.”

”Ja hun er skjønn. Og hun ville ha meg. Men uten henne ville jeg ikke ha ligget her og bedt om tjenester fra Dem, doktor…” De siste ordene var knapt hørbare.

Han gikk mot døren. ”God bedring, herr Mack!”

Et svakt sukk hørtes fra køyen.

 

Om kvelden passet han på å sitte klar ved radioapparatet sammen med de andre da nyhetene kom. Det var dårlige forhold og en del spraking, men de forstod at en polsk ubåt ved navn Orzel hadde torpedert et tysk lasteskip utenfor Kristiansand. Mange overlevende var brakt til land, ble det sagt, sammen med døde og levende hester og vrakgods, som det ikke var vanlig å finne etter handelsskip i fredelig fart. Mennene om bord hadde vært ensartet kledd. Det kunne bare bety én ting.

Men selv ikke disse nyhetene så ut til å plage passasjerene på første klasse. Kvelden skred frem, de spiste, skålte og danset. Selv ble Kristofer sittende innerst i spisesalen med to av de andre offiserene. Et par ganger så han kapteinen spasere gjennom salongene, slik han pleide å gjøre når det var uvær, for å roe passasjerene.

Da klokken var ti begynte dansesalen å tømmes, og før klokken var elleve var den helt tom. Dette overrasket ham ikke. Slik var det bestandig de første par kveldene. Sjøluften gjorde folk trette og de gikk tidlig til køys. Han og Velle ble sittende igjen innerst i spisesalen med hver sin pjolter.

 

”Fått spørsmål etter nyhetene i kveld?”

”Nei, har du?”

”Ikke et eneste. De virker rolige alle sammen. Pussig egentlig.”

”Like greit. Hva kunne vi vel ha svart?”

”Nei. Vi vet jo ikke mere selv.”

”Hva tror du alle disse hestene skulle brukes til?”

”Hester?”

”De som var om bord på det tyske skipet.”

”Hva var navnet på skipet igjen?”

”Rio de Janeiro.”

”Det var jo fullt av soldater!”

”Sikkert også krigsmateriell.”

”Hvor hadde det tenkt seg?”

”Til England sannsynligvis. Hvor ellers?”

”Nei, kanskje Danmark … Det kan jo ha kommet ut av kurs.”

”Vet du, disse tyskerne, de irriterer meg.”

”De som er her om bord, mener du?”

”Ja. Jeg støter på dem over alt! Har liksom utnevnt seg selv til en slags vaktposter. Jeg ser stadig noen av dem utenfor kapteinens lugar og ved leideren opp til brua. Jeg undres faktisk på om de kan være bevæpnet.”

”Nei, er du gal!”

”Jo, jeg mener det. Det er flere andre nordmenn som har kommet og nevnt sin bekymring for meg. Vi blir nødt til å snakke med kapteinen.”

”Denne ambassadøren, ham burde man sperre inne. Han provoserer alle med sine høyrøstede Hitler-taler.”

”Det ville i alle fall vært det tryggeste for ham selv. Jeg forstod på de to karene som kom og snakket med meg, at irritasjonen blant folk er så høy nå, at det er like før de selv hiver ham over bord når det er som mørkest!”

        De satt en stund i taushet.

        ”Er det du som har vakt i natt?”

        ”Hundevakten? Nei, det er annen og tredjestyrmann, kvartermesteren har rortørn.”

        ”Tenker du mye på dem hjemme?”

        ”Kona og ungene, mener du? Ja det gjør vi vel alle. Kvartermesteren, han er nyforlovet. Annenstyrmannen har kone og en sønn på bare tre år. Men det må være rart for deg da, som hadde kona med på forrige overfart. Flott jente, forresten! Gikk det greit å jobbe sammen?”

        ”Ikke noe problem. Vi ble jo ikke akkurat overarbeidet. Jeg husker best kveldene, dansingen, turene på dekk. Og så naturligvis dramatikken ved Scrapa Flow.”

        Velle nikket.

        ”Best å gå til ro snart. Har du sett kapteinen?”

        ”Han gikk for rundt en time siden.”

        ”Da er vel alt bra. God natt, da. Sov godt!”

        ”I like måte. Håper du ikke blir vekket av for mange innbilt sjøsyke passasjerer!”

        ”Går vel bra det og. Jeg har godt sovehjerte, sovner straks jeg legger hodet tilbake på puta.”

        ”Selv uten Liv?”

        ”Bedre da!”

        Overstyrmannen smilte.

 

Klokken kunne være omkring fire. Hvem var det som ville ha tak i ham nå? Var det denne jøden igjen? Det banket intenst på lugardøren. Han fomlet med klokken på nattbordet, satte seg opp i halvsøvne, grep etter klærne. Buksen var verst å få på, han tro feil flere ganger. Skjorten kneppet han bare et par knapper i, før han dro på seg jakken utenpå. Bankingen fortsatte, han hørte purserens stemme. Han tråkket på seg skoene, som han snørte i en fart og fikk åpnet lugardøren.

        Utenfor stod purseren sammen med en forskremt stuepike. Hun hadde hatt sovende nattevakt da klokken ringte fra en lugar på første klasse, men før hun hadde fått stått opp hadde hun døset av igjen. Så med ett var hun blitt lys våken, husket ringingen og sett bort på tavlen at det var fra lugar 202. Hun hadde stått opp og tenkt hun fikk gå bortom for å høre hva det var vedkommende ville.

        Da hun kom hit i fortellingen brøt hun sammen i hysterisk gråt. Purseren forsøkte å roe henne. De tre var nå fremme til lugardøren, som stod på gløtt. Kristofer ble igjen vár den merkelige odøren han hadde kjent da han var der inne dagen før.

        ”Hva lukter det?” spurte han purseren, uten å forvente noe svar.

        ”Opium. Ganske sikkert. Jeg har seil på Østen, og kjent denne lukten.”

        Kristofer stusset. Burde han selv ha forstått det? Var ikke det slikt en lege burde vite?

        Josef Mack lå på ryggen som sist han så ham, men hodet lå nå tilbakebøyd ned mot den ene siden. Trekkene var annerledes. Nesen virket krummere og øyeeplene større enn før, brynene mer buskete. Huden begynte å anta en voksaktig farve. Lydene fra skipet, motorduren og dunkene fra maskinrommet ble liksom svakere, det var som om den intense taushet som strømmet ut av det døde legemet, fylte den trange lugaren. Kristofer bøyde seg over sengen, sjekket øynene for sikkerhets skyld, ingen reaksjon.

        ”Hvor lenge kan han ha vært død?” hvisket purseren oppskaket.

        ”En time, kanskje. Han er ennå varm.”

        ”Kan han ha røkt seg i hjel på opium?”

        ”Neppe, det står jo ikke noe røkeutstyr her, med mindre…”

        ”Hva da?”

        ”At noen har fjernet det.”

        ”Et mistenkelig dødsfall altså? Men var han ikke syk?”

        ”Jo, han var syk. Jeg var innom og undersøkte ham i går. Men jeg vurderte ikke tilstanden hans som alvorlig. Lukten var her for øvrig da også, omtrent som nå. Har du varslet kapteinen?”

        ”Ikke ennå. Han sover, jeg blir nødt til å purre ham i lugaren.”

        Kristofer ble alene i den lille, men luksuriøse lugaren, som den døde hadde satt sitt merke på. Han så ut gjennom ventilen. Det var bekmørkt, men han kunne skimte Fair Isle i det fjerne. Hvem var egentlig denne mannen, og hvorfor hadde han lagt sin elsk på ham selv, insistert på kontakt til tross for hans egen opplagte tilbakeholdenhet. Hadde mannen visst at han kom til å dø? Det kunne virke slik, ut i fra det han hadde sagt under sykebesøket. Hadde mannen simpelthen tatt livet av seg? Og denne Fernanda, hvem var hun? Hadde han snakket over seg, eller var det noe i hans angst for sin kone. Hvor var hun nå? Kunne hun til og med være med om bord i skipet? Han fikk se bedre etter, studere kvinnene i sær på første klasse, om det var noen som kunne likne fotografiet.

        Han stod like ved skrivebordet. Uten å tenke seg videre om, trakk han ut skuffen. Konvoluttene lå der som sist, på toppen av en brevmappe i svart lær. Han løftet dem opp. Til forskjell fra dagen før var de gjenlimt og begge hadde fått påskrift. Han tittet automatisk tilbake i skuffen, replica watches sale den helt ut, men nei, fotografiet lå der ikke. Fernanda så ikke opp på ham, slik som i går, med Livs mørkøyde blikk. Så fikk han stole på hukommelsen, dersom bildet ikke dukket opp et annet sted. Han så igjen på de to konvoluttene som han holdt i hånden. Den største var ganske tykk, og påskriften lød: Advokat Adolpho Lopes, 46. Street, New York. Og på den andre: Señora Fernanda Mack, Casa da Levada, Lisabon.

        Han stod med dem i hånden, to brev han ikke ante hva inneholdt, men som en underlig skjebne hadde tildelt ham. Han hørte stemmer og raske skritt nærme seg i korridoren, og før han rakk og reflektere videre, hadde han lagt dem ned i doktorvesken og smekket den igjen.

        ”Kjente du til denne mannen?” Kapteinen så bort på Kristofer etter å ha inspisert den døde borte i køyen.

        ”Jeg var på sykebesøk her i går, vurderte det som en vanlig sjøsyke, svak feber.”

        ”Noe mistenkelig ved dette dødsfallet? Hva er din mening, doktor?”

        ”En uventet død, men ikke nødvendigvis mistenkelig. Umulig å si hva mannen kan ha lidd av, dersom han ikke blir obdusert. Vi skal gå gjennom bagasjen hans og se etter medisiner eller eventuell narkotika, kanskje det kan hjelpe oss i en eller annen retning.”

”Uansett, det må jo skrives en dødsattest …”

        Mer rakk de ikke si. For i samme øyeblikk stod telegrafisten i døren. Den lille mannen var blek, ganske hvit i ansiktet. Kristofer tenkte han måtte ha fått inn et telegram med et trist budskap til noen om bord.

        ”Kaptein,” sa han. Kapteinen snudde seg mot døren.

        ”Unnskyld,” fortsatte telegrafisten, ”Men jeg har nettopp fått inn et telegram så forferdelig at jeg syntes jeg måtte forstyrre Dem, kaptein, selv om det er midt på natten.” Han rakte kapteinen papiret. Kapteinen leste telegrammet, først en gang, så en gang til. Omsider løftet han blikket og stirret på telegrafisten.

        ”Dette kan ikke være mulig!” sa han.

 

De forstod at noe galt var fatt. Doktoren og purseren så på hverandre, og fulgte etter telegrafisten og kapteinen i retning broen. Purseren låste den dødes lugar.

        På broen stod tredjestyrmannen og rormannen. Kristofer så på kapteinen, som mønstret offiserene sine. Ansiktet hans var askegrått, men han var rolig og sindig som alltid, telegrammet hadde han ennå i hånden. Han så fra den ene til den andre av sine skipsoffiserer. ”Gutter,” sa han. ”Norge er besatt … av tyske tropper!”

 

               

 

 

The fans of the Mondaine wrist breitling replica uk are all over the world. The Mondaine brand has become associated with rolex replica and timelessness in one graceful design which makes. This is basically one of the earliest Swiss based rolex replica sale companies and also one of the most widely renowned ones. All over the world, they have managed to build a strong customer base that is ever looking for their replica watches uk. This watch company holds the pride and honor of having their wrist watches displayed in the Museum of Modern Art in New York. Their rolex replica sale models have broken previous sales records and have seen a boom in the demand of their watches. We all love to wear wrist replica watches sale right? Hence, here is a Mondaine watch review.