Utdrag fra romanen Anna Tangs historie, side 4 - 15:

 

 

 

 

Mitt navn er Anna.

Et ganske alminnelig navn. Det var i min mors og min bestemors tid, det klang flott med et navn som Anna. Da det ennu gav skinn av eleganse, med sine enkle lyder og teft av mystikk. Nu er det platt. Heter du bare Anna? spør folk. Har du da ikke flere navn? Jo, svarer jeg, Anna Ophelia.

        Selv min mann stusset da han hørte mitt navn første gang. Nu liker han navnet. Det klinger vakkert i hans munn når han ennu i blant lar det gli over tungen. Anna, min evige kjærlighet, min første og min siste, min engel og min skjebnegudinne. Anna, som krusninger på dypt vann, som ekko i et tjern.

 ***

  

Egentlig er jeg svært lykkelig. Stort hus, deilige barn, en mann som gjør det han kan for meg, en pike som steller i huset, og en gartner som ordner med haven.

        Jeg kan ennu regnes for ung, så dersom ungdom er et kriterium for lykke, har jeg også dette i behold. Jeg har ikke mistet min skjønnhet eller min figur, så i forhold til de fleste kvinner er jeg faktisk ganske vellykket.

        Været er vakkert om dagen. Vi kan nyte livet utendørs. Det er forbi med sommerens kvelende varme, og vinterens knugende råhet ligger ennu en stund fremme i tid. Fra min altan ser jeg krysantemum i knopp i urnene der nede. Jeg hører barnestemmer blande seg med sangfuglenes kvitter. Jeg drikker min te, leser mine romaner, dagene går.

        Så kommer min mann, hjem fra sine mange lange reiser. Lettet legger han byliv, kaier, stasjoner bak seg. Jeg ser ham fra vinduet, det som vender ut mot gården. Jeg hører skrittene hans, faste og bestemte. Han kommer mot meg, strekker sine hender frem mot meg, griper begge mine. Slik er det hver gang.

        Han har penger. Han har alltid hatt penger, det er en selvfølgelighet for ham, en naturlig substans av livet, en ufravikelig del av hans personlighet. Man ser det på ham, han har den selvbevissthet som bare penger kan gi. Han er ikke vakker, men han har stolthet og verdighet. Hans hår er begynt å gråne, men hans ansikt har bare svake spor av at han har levet mer enn et halvt hundre år. Han har faste og gode hender, og på lillefingeren har han en ring han ikke lenger får av.

        Han er kraftig. Jeg er sped. Når han tar rundt meg, forsvinner jeg nesten. Vi er kontraster, han og jeg, likevel er der en kjerne av likhet, som lenker oss til hverandre. Det har alltid vært slik. En karmisk binding, kalte spåmannen det, vi kommer aldri fri fra hverandre. Men det er slutt på den tiden jeg ønsket meg fri.  Jeg har lært meg å leve med min kjærlighet, lært meg å tåle min lykke og min smerte, akseptere at det er sider av samme sak.

 

Huset her oppe i høyden, tilbaketrukket fra byens larm. Det ble bygget av en fransk kjøpmann for noen tiår tilbake. Man sier at det hviler noe dystert over det. Jeg har aldri følt det slik. Kan hende føler jeg en dragning mot det dystre, slik som jeg også føler dragning mot vann, vannet slik jeg ser det oppe fra mitt værelse, det første som møter mitt blikk når jeg står opp, og om kvelden det aller siste.

        Jeg går ned på terrassen. Langs trappen står rader av dvergtrær i potter, oppunder taket henger bambusbur med sangsikader, den ene sjeldnere enn den andre. De er min manns. Han står ofte her og steller sine dvergtrær mens han hører sangfuglene kvitre, han tar dem ut av pottene, klipper røttene og planter dem om. Han har skiftet til tøysko og bomullsbukser, kjolen har han tatt av. Han er fri og glad, som om han ikke har en eneste bekymring i denne verden.

        Det mørkner. Jeg ser utover i østlig retning. Langt der borte er et gjenskinn, et gjenskinn av en by, den største i denne delen av verden. Man kaller den Orientens Paris. Jeg var ennu et barn da jeg kom hit. Vi skulle bli her noen år, for så å vende tilbake til Norge. Det ble ikke slik. Min far ble syk og ble permittert fra Maritime Custome Service. Mor livnærte oss ved å sy kjoler til den europeiske sosietet. Da jeg ble stor nok, hjalp jeg til å skaffe penger.

        Nu er jeg her, i huset bak murene og terrassene i Liuhang. Det er lang tid siden jeg måtte tjene til livets opphold. Jeg møtte ham som ble min mann. Efter det hadde mine foreldre ikke lenger økonomiske vanskeligheter.

        Det var en tid, da jeg trodde penger sikret lykken. Det var en tid, da jeg trodde at å få den man elsket sikret lykken. Dette tror jeg ikke mer. Lykken ligger i ens eget hjerte, men vil man gripe den, flyr den vekk.


 ***

 

Jeg ser bilen hans forsvinne gjennom portstolpene. Et siste brom, før lyden langsomt dør hen. Så er han reist. For en tid i alle fall. Noe inni meg blir lettere, svalene flyr høyere, gresset blir grønnere.

        Blikket søker efter vesken. Den lille sølvdåsen der inne, i siderommet med glidelås. Den blinker gjenkjennende, feier motforestillinger til side.

        Jeg husker første gang… Jeg holdt den lille gylne kulen, så på den, lot den gli mellom fingrene, rulle i håndflaten, stryke over leppene. Jeg syntes den var vakker, mystisk, inntagende. Jeg visste ikke da hvilken makt den skulle få.

        Jeg husker første gang ... jeg kjente ikke prosessen, kunne ikke kunsten å tilberede. Men jeg ble hjulpet. Og snart skulle jeg lære selv.

        Jeg husker første gang ... Jeg holdt den lille pipen, som minnet om en liten bambusfløyte. Jeg nølte med å ta et første drag. Jeg satte meg opp, reiste meg, gikk flere runder rundt i rommet, jeg bestemte meg, jeg ombestemte meg ... Til sist var pipen sluknet. Og av den gyldne dråpen var ikke annet igjen enn et stenk av kanel.

        Jeg ble hjulpet på ny, og da nølte jeg ikke. Det måtte bli slik. Jeg suget inn noen små korte drag, fylte munnen, lungene, det var ikke ubehagelig. Jeg lå på sengen. Lukket øynene. Jeg ventet. Men det skjedde ingen ting. Jeg så på klokken og jeg ventet. Det skjedde fremdeles ingen ting. Jeg lot blikket gli ut gjennom vinduet, ut mot havens praktfulle trekroner. Jeg fornemmet styrken i dem, men ellers følte jeg ingen ting.

        Efter dette skremte ikke fløyten meg det minste lenger. Den ble min venn.

 

Han er reist. Men jeg savner ham ikke. Ikke slik jeg gjorde før. Ikke slik som i våre første år, da hver time uten ham var en meningsløs time. Rundt meg har jeg barna. Jeg har fru Hsü. Jeg har gartneren. Jeg har portneren med sin familie. De to eldste barna er nesten mer i portnerens hus enn her hos meg. Der har de lekekamerater. Og portnerkonen, hun er tålmodig. Her hos meg har jeg bare denne lille, og han gir jeg ikke fra meg. De ville gi meg barnepleierske, men jeg satte meg imot. Han er mitt hjertes trøst. Når jeg holder ham tett inntil meg, dette myke, forsvarsløse, hengivne, når han sovner inn mot mine hjerteslag, da klarer jeg ikke legge ham fra meg. Jeg sitter heller i en stol hele natten enn å legge ham tilbake. Jeg kan ikke huske at jeg følte det på denne måten.

        Det trekker opp til vind. Trekronene vaier og rasler med sine blader. Jeg drar sjalet tettere omkring meg. Det er stille i vognen. Jeg går oppover mot utsiktshøyden, opp dit villrosene vokser. Det er som om jeg beveger meg mellom kulisser. Jeg tenker: Hvor er min plass? Jeg ser huset i mørk sten hvile tungt der nede med sine hvite vindussprosser, halvt dekket av villvin mot syd. Og jeg tenker: Så vakkert det er. Mens jeg står slik, blir jeg fylt av en sterk glede, en styrke, og jeg sier til meg selv: Aldri mer! Jeg har ikke behov for pipen lenger. Jeg kan jo gå dager foruten, og ikke savne den engang. Så hvorfor fortsetter jeg da? Hvorfor pakker jeg ikke utstyret og slenger det i elven, eller finner et sted jeg kan grave det ned, eller tenner opp i kaminen og hiver det hele i varmen? I mitt indre ser jeg det for meg gang på gang. Jeg bestemmer meg, men gjør det allikevel ikke. Sølvdåsen forblir der den er, i det innerste rommet i vesken. Fløyten og lampen i min nederste kommodeskuff. Straks han er dratt, smiler det mot meg. Og dåsen i vesken lar jeg aldri bli tom, jeg fyller den med kuler, ikke dårlige kuler, brune som skokrem, men lyse og gylne, av beste kvalitet. Skal de forfølge meg hele livet? Skal de aldri slippe meg fri? Jeg har bestemt meg så mange ganger, trodd at snart... til våren... til høsten ... når barnet kom ... Likevel, jeg fortsette å tro! Jeg må ikke miste troen på at snart... for uten håpet kan jeg ikke lenger leve.

        Hundene har fulgt meg hit opp. Nu snur de og løper i forveien. De savner sin herre. Jeg kan ikke ta hans plass. Det er min egen skyld, for jeg sitter aldri og klør dem så lenge. De forguder ham, især den eldste. Når han er borte, går den bare og sturer, og den misliker at det er meg han først ser når han kommer hjem.

        Der borte står vognen. Jeg løper frem. Titter inn. Mitt hjertebarn, sover du ennu? Du er det eneste jeg har. For din skyld skal jeg bli sterk, frigjøre meg. Må Gud stå meg bi.

 

***

 

Når var det at det hele begynte?

Jeg vil tenke tilbake ... til vårt første møte ... til min første gang her. Eller var det ennu før? Dragningen ... dobbeltheten ...  Jeg hadde kjent meg rastløs lenge.

        Det var i den indre bydel, Kineserbyen, det gamle Shanghai, omgitt av murer, og som har gater så trange at ingen vogner kan kjøre inn. Det var i den lille butikken nesten helt innerst, der jeg pleide å kjøpe utstyr til min kalligrafi, at jeg første gang så mannen jeg skulle komme til å gi meg hen til.

        Men, fortalte han siden, det var ennu før det, flere år før dette, at han så meg. Det var i De Hvite Skyers Tempel. Og jeg tenkte tilbake og mintes. Jeg var der en gang... Jeg var der for å se statuen av den kinesiske Cupido, guden som man kan ofre til for å få lykke i kjærlighet. Jeg var bare nitten år gammel, men jeg hadde arbeidet så lenge på Den Blå Enke, at jeg hadde sett baksiden av det man kaller elskov. Mitt sinn var ennu ungt, og jeg trodde på den rene og uforfalskede lykke. Derfor tok jeg turen dit opp, først med elvebåt, dernest måtte man gå et stykke. Han kom til tempelet samme dag. Han fortalte at han fikk øye på en skikkelse langt der inne, halvt dekket av røken fra røkelseskarene, en ung pike kledd i en kortermet kjole. Han så hennes lyse hud, hvitere enn han noen gang i sitt liv hadde sett på noen kvinne. Han så henne bakfra, og hennes lange mørke flette, lot ham tro at det var en kinesisk kvinne, helt til hun vendte seg om, men da var det for sent. Et begjær var tent i ham. Han visste at han måtte ha henne, at han en gang måtte eie denne unge piken med de hvite vakre armer. Han tente ni røkelsespinner foran Cupidos alter og skjenket en større pengesum til munken ved tempelets dør.

        Selv minnes jeg ikke dette møtet. Jeg har tenkt tilbake gang på gang, om jeg la merke til en høy kinesisk herre i blå kappe der ute i hallen, nettopp trådd ut av sin bærestol. Men det var så mange mennesker der inne, og det var en meget varm dag.

Han kjente meg igjen der i butikken. Selv følte jeg også en underlig form for kontakt. Han var kledd som kinesiske menn flest, i silkekappe med sort filthatt på hodet. Jeg forstod at han var rik på hans støvler av ekte lær og den store hvite herreviften han hadde sammenfoldet i hånden. Likevel var det ikke hans fremtoning som tiltrakk meg, men en utstråling fra hans øyne, en intens dybde, en indre gjenkjennelse. Han snakket til meg på kinesisk. Det overrasket meg, for jeg var vant til å bli tilsnakket på engelsk eller fransk også av kinesere. Men hans første ord til meg husker jeg ikke. Dette ergrer meg, for jeg synes at de må ha vært så viktige, de aller første ord.

        Vi snakket sammen en stund. Han berømmet mitt sprog og spurte om min kalligrafi var like god som min kinesisk. Jeg sa det kun var et tidsfordriv, at jeg hadde tatt timer hos en kjent kalligraf i byen. Han spurte hvem, og jeg fortalte ham navnet. Han sa at han kjente ham godt. Han spurte hva jeg syntes om denne kalligrafen. Jeg sa jeg kunne ikke annet enn å snakke pent om min lærer. Han lo og insisterte på å høre min personlige mening. Jeg følte meg smigret over å bli spurt om min mening om en berømt kalligraf. Jeg sa hans stil var spesiell, men at jeg likte den, og forsøkte så godt jeg kunne å kopiere. Han sa han skulle likt en gang å se meg skrive, at han aldri før hadde møtt en europeisk kvinne som var interessert i kalligrafi. Han spurte om vi kunne treffes igjen og kanskje skrive kalligrafi sammen. Han fortalte at han hadde en gård i Liuhang, et stykke nordvest for Shanghai, men at han på grunn av forretninger oppholdt seg mest i byen, i suiten på Astor.

        Vi forlot kalligrafibutikken sammen. Han hadde kjøpt et par nye pensler til meg og en helt spesiell blekksten. Helt naturlig gikk vi ved hverandres side gjennom Kineserbyens trange smug, over siksakbroen foran Piletre Tehus og forbi det store markedet for sangfugler i replica watches sale. Han sa at han var glad i sangsikader, at han hjemme på gården hadde flere sjeldne arter. Jeg så at plassen var full av menn, som hver brakte sin sangfugl og satt der og nøt sin te. Vi passerte Krigsgudens tempel. Her stanset han opp. Han sa at han gikk av og til inn her for å minnes sin far som hadde vært general i keiserens hær og ble drept under bokseropprøret. Hans ansikt mørknet, og jeg spurte ikke mer. Jeg ønsket ikke å vite om hans far hadde kjempet for eller imot europeerne.

        Utenfor byporten stod hans parkerte bil. Sjåføren rygget den langsomt imot oss. Det var en blå Packard med sort tak og med en gullstripe langs siden. Han bad meg sitte inn. Han spurte hvor jeg bodde. Men jeg ønsket ikke å si det. Jeg ville ikke at han skulle vite at jeg ikke bodde i sosietetsstrøket blant europeerne.

        Han satte meg av ved Garden Bridge, broen som skiller den franske bydel fra den internasjonale. Det var like ved Astor. Jeg rakte ham hånden. Han grep den og holdt den et øyeblikk fast mellom sine. Vi skiltes. Begge følte at det var for tidlig. Jeg husker duren av bilen da den kjørte og draget i tomrommet efter den.

 

 

 

At the time, Omega could never have imagined that this particular model would be rolex replica uk with such an extraordinary achievement. But the rolex replica sale Speedmaster earned the opportunity through an extremely rigorous vetting process. This process eliminated breitling replica sale from all of the other competing watch manufacturers who coveted the once-in-a-lifetime marketing opportunity. The history of this replica watches sale and American space travel precedes that historic July day in 1969 by a few years. The first replica watches uk Speedmaster to leave Earth's atmosphere was worn on the wrist of replica watches sale the Sigma 7 in 1962. NASA requested that astronauts wear wristwatches for space travel as a matter of practicality in the event that onboard systems failed.