Utdrag fra romanen Tårnsvalene, side 5 - 22:

 

 

JEG TROR FAKTISK AT JEG KUNNE HA VURDERT HUSET, hvis det ikke hadde ligget i Halden. Om det hadde vært ved Sørlandskysten, for eksempel, eller i Vestfold, kunne jeg godt ha tenkt meg å reist og tatt en titt på det.

    "Pappa," sa min datter da hun kom hjem fra akademiet, "det er jo dette du har drømt om! Lite og hvitmalt, to hundre år gammelt og nydelig restaurert. Like ved sjøen, med egen brygge og sol hele kvelden, du kan sitte på verandaen og betrakte båtene mens du nyter en iskald øl!"

          Hadde det ligget i en annen norsk småby, som sagt, skulle jeg mer enn gjerne ha kjøpt dette huset, sikret meg en slik perle for resten av livet. Jeg kunne ha leiet det ut inntil videre, som en slags deltidsutleie, slik at jeg kunne tilbrakt noen uker i Norge hver sommer, frem til jeg går av med pensjon, og deretter bodd der på heltid.

          Da jeg kom hjem fra jobb i dag og fant brevet fra min søster, ble jeg sittende lenge å tenke. Ikke på huset, som var en gammel rønne sist jeg så det, men på Halden, byen der jeg vokste opp. Jeg så for meg gatene slik de var på 60-tallet, før den nye bybroa ble bygget, havneområdet med skip og trebåter, sjøbodene helt ned mot vannkanten og festningen tronende gigantisk over det hele. Men først og fremst tenkte jeg på trærne, disse enorme, eldgamle eketrærne, som klamrer seg fast oppover fjellknausene under festningen og områdene nedenfor, trolske og krokete, majestetiske og sterke. Hvert år i november ser jeg dette for meg, når trærne i parkene her nede har mistet sine blader og strekker seg som sorte silhuetter mot den klare høsthimmelen.

Jeg ser på bildet som min søster la ved i brevet, av huset som hun nå skal selge og området omkring. Jeg skimter en brolagt gate i forkant av den bratte fjellveggen, smale streder med ørsmå hus på kryss og tvers, nettopp slik de var da jeg som gutt snek meg innover her uten å ha lov – for det var regnet for et ganske lugubert strøk den gangen – og straks er jeg tilbake til en novemberdag i 1965 da det hendte som jeg aldri kommer til å glemme, dette som skulle prege hele livet mitt. Jeg er ti år igjen, ikke særlig høy for min alder, går på glatte brosten hjem fra skolen, sparker i gulbrunt løv.

 

Vi hadde fått fri de to siste timene, og klokken var ennå ikke blitt tolv, da jeg sprang opp trappene, rev opp døren inn til kjøkkenet og ropte på mor slik jeg pleide. Men det var ingen som svarte. Jeg ble stående et øyeblikk forvirret midt på gulvet, satte ranselen forsiktig ned, slengte den ikke fra meg slik jeg brukte å gjøre, gikk rundt og kikket inn i de andre rommene, for å være helt sikker på at ingen var hjemme, og så var det som om en frihetsfølelse fylte meg! Jeg gikk ut av døren igjen, ned trappen og ut på gaten, svirret først litt rundt omkring på måfå, så krysset jeg Johan Stangs plass og gikk bortover Skippergata, forbi bakeriet, skofabrikken og den lille kolonialen som ennå var i drift da. Det var en del folk ute, et par biler humpet bortover den ruglete gatestenen og sneglet seg forbi en og annen møtende bil. En hest med kjerre skranglet bak dem – på den tiden kunne man ennå oppleve en arbeidshest midt i byen – på kuskesetet satt en bonde med mørke snusrender nedover haken, og bak hadde han innholdet av skylledunkene fra husene i området, som skulle bli grisefõr.

Jeg har blitt fortalt nå at Skippergata, Sølvgata og hele Sør-Halden er forvandlet til et av byens vakreste og mest pittoreske strøk i løpet av de senere årene. De små to hundre år gamle trehusene er blitt pusset opp til utsøkte perler, slik at det kan være vanskelig å kjøpe seg inn i denne idyllen for en anstendig pris, men slik var det ikke i 1965. Den en gang så prominente gaten som seilskuteskipperne hadde bygget opp for et par hundre år siden, var neglisjert og forfalt stygt. Husene var dystre og kummerlige, de fleste av dem i elendig stand, med avslitt maling og taksten som var på vei ned. Enda verre så det ut oppover i Sølvgata og stredene innover, der matrosene i sin tid hadde hatt sine krypinn og husene dermed var mye mindre. De hadde nå i en årrekke vært befolket av fattige arbeidere ved de tre skofabrikkene i området, og av andre som ikke hadde råd til å skaffe seg et større og bedre sted å bo.

Mor likte ikke at jeg fløy rundt i disse bakgatene, der også noen av byens mer tvilsomme individer holdt hus. Naturligvis hadde jeg vært her flere ganger allikevel, sammen med kamerater. Vi hadde lurt oss inn for å samle flasker etter fylliker, lange, brune ølflasker som lå slengt under busker og benker der disse pleide å sitte. Noen ganger var flaskene gjemt inn under hus, slik at vi måtte krype langt inn for å få tak i dem. Vi torde ikke gjøre dette når fyllikene så oss, for da ble de sinte, og vi var redde for dem, for vi visste jo aldri helt hva de kunne finne på. Når vi så hadde vært runden og samlet oss en fangst, bar vi dem ned til kolonialen på hjørnet, pantet dem og fikk 25 øre stykk, det ville si at vi for hver flaske fikk vi fem karameller.

Denne dagen fant jeg ut at jeg ville benytte sjansen til å ta en tur inn i strøket her helt på egen hånd. Så kunne jeg pante alle flaskene selv og slippe å dele gevinsten med noen.

Jeg startet med å ta av fra Skippergata, ned Strandstredet, mot de gamle forfalne sjøbodene bak Røeds Skofabrikk, for nedenfor dem, ut mot havna, var en av de mest populære drikkeplassene, hvor det pleide å ligge flest flasker. Jeg kjente stanken fra sjøen mens jeg nærmet meg, for den var full av kloakk og forurensning fra cellulosefabrikken den gangen. Fisker og alt annet sjøliv var dødt. Vannet var mørkebrunt og ikke særlig innbydende, så det var en utfordring å plukke opp flasker som noen ganger lå helt utpå bryggekanten. Jeg kunne jo heller ikke svømme, og tanken på å drukne i en stinkende kulp var avgjort skremmende.

Jeg sneiet hjørnet på den nærmeste sjøboden, men før jeg fikk så mye som et glimt av sjøen, skjønte jeg at dette var fånyttes. Buldrete stemmer med grynt og rop fortalte meg at plassene forlengst var inntatt, og her ble det nok ikke ledig før ved mørkets frembrudd i ettermiddag. Jeg snek meg allikevel så vidt rundt hushjørnet slik at jeg kunne skimte noen loslitte karer. En av dem fikk straks øye på meg og hoiet begeistret, han var nok på oppadgående rus, og kanskje han anså meg som en fremtidig kandidat. Men jeg smatt raskt tilbake, tenkte jeg fikk heller oppsøke andre jaktmarker.

Jeg krysset Tønne Huitfeldts plass, forbi den andre store skofabrikken, og fortsatte oppover Sølvgata. Her visste jeg at flere av disse karene bodde, så nå når de var gått til sitt daglige virke, var det helt sikkert fredligere innover her, slik at jeg kunne raske med meg noen flasker usett.

Her opp så det enda verre ut enn nede i Skippergata. De knøttsmå husene innover i de trange stredene inn mot fjellveggen lå tett i tett, på kryss og tvers, med uthus og utedoer innimellom, som sendte ut en eim av dårlig lukt. Plankegjerdene som enkelte steder avsperret bakgårdene, var råtne og forfalne. Jeg leste på skilt som var festet på noen av dem og på hjørnet av husvegger, rare navn som Springstredet, Lavendelstredet, Pyntestredet, Pistolstredet.

Det var ikke så mange folk å se her inne. Barneskrik hørtes noen steder, gjennom halvåpne vinduer, og et par småunger sloss om en rusten trehjulssykkel bak en port, men ellers var det ganske rolig.

Tomflasker så jeg ikke mye av. Men jeg kunne jo ikke gi opp med det aller første. Jeg snek meg langsmed gjerder, under trær og gjennom buskas. Noen vinterepler hang igjen på et tre, jeg snappet til meg ett og begynte å knaske på det. Rett opp til høyre lå det et hus som jeg visste var tomt. Det kunne å ha vært et lite verksted eller noe sånt, men det var nok lenge siden, for døren var vekk, og flere av vinduene knust. Der inne hadde jeg sett flere fylliker søke ly når det regnet, så her burde jeg kunne klare å gjøre en fangst i dag da det var pent vær. Jeg våget meg gjennom den gapende døråpningen og inn i den møkkete gangen, tråkket i visne blader og knust glass. Jeg tittet inn i neste rom. Det var tomt, bortsett fra en masse gamle aviser og noen strisekker på gulvet borte i et hjørne. Ved siden av var det strødd rullingssneiper og tomme tobakkspakker. Det var tydelig at noen hadde overnattet her.

 Brått hørte jeg en lyd. Var det folk her inne likevel? Men før jeg rakk å bli redd, spratt en katt ut og kom imot meg. Jeg kjente den igjen, det var den svære, brannete hannkatten jeg så utenfor bakeriet i Skippergata noen ganger. Jeg ville alltid gå bort og klappe den, men mor holdt meg tilbake. ”Pus,” sa jeg og strakte frem hånden. Katten mjauet og hevet seg mot meg, for liksom å vise at den likte å bli strøket. Mjauet på nytt. Kanskje den var sulten? Så gikk den noen meter, stanset og snudde hodet mot meg. Jeg gikk bort til den igjen, men da fortsatte den et stykke videre. Jeg fulgte etter, sånn på måfå, gjennom en port og inn i et gårdsrom, under noe klessvask som hang ute til tørk, der svingte den plutselig av og krøp inn under et bilvrak, slik at jeg mistet den av syne. Men så fikk jeg øye på den på nytt, lengre fremme, der den smatt inn gjennom et hull i et rufsete plankegjerde med et skilt der det stod Spindelstredet. Jeg gikk bort og bøyde meg ned mot hullet og kikket inn.

Jeg så inn i en overgrodd bakhage foran et grått murhus, som var enda mindre enn de andre husene omkring. Jeg reiste meg opp og gikk langs gjerdet til jeg fant en åpning, banet meg gjennom høyt, tørt ugress og gammel råtten rabarbra, før jeg stod på noen stenheller foran en brunmalt dør. Katten hadde, etter å ha snust i den tomme matskålen, hoppet opp i karmen på et vindu som stod på gløtt. Det var nok i dette huset den bodde. Det var så ustelt utenfor, at jeg var sikker på at dette måtte være hjemmet til en av fyllikene nede ved sjøbodene. Her måtte det da i hvert fall være flasker å finne, tenkte jeg forhåpningsfullt og så meg godt rundt, men ikke en gang et eneste brunt glasskår var å se.

 Jeg kunne da ha ansett ekspedisjonen som avsluttet. Den hadde vært vågal nok. Jeg var sliten, buksene mine var litt opprevet av et ødelagt nettinggjerde som jeg hadde hektet meg bort i, dessuten tenkte jeg at mor sikkert var kommet hjem og begynt å savne meg. Katten var vekk. Den hadde hoppet inn gjennom vinduet og forvunnet av syne. En skjære seilte inn bakfra og inspiserte matskålen, satte seg på en helle like ved og stirret overrasket på meg. Jeg stirret tilbake, for jeg hadde aldri sett en skjære på så nært hold noen gang. Så forstod den plutselig at jeg var et menneske, og fløy med et forskremt skrik av gårde. Deretter var alt stille, bare fjern motordur nede fra byen.

          Jeg fikk øye på en tom margarinkasse, en sånn som kjøpmennene den gangen leverte varer i. Jeg løftet den opp og plasserte den under det halvåpne vinduet. Så kikket jeg meg godt rundt for å forsikre meg om at ingen så meg, samtidig som jeg lyttet etter lyder inne fra huset. Da jeg mente det var trygt, tro jeg opp på kassa, slik at jeg greit kunne se inn. Jeg lurte først og fremst på hvordan fylliken hadde det inni huset sitt, forestilte meg en møkket divan med en masse tomflasker strødd rundt omkring, men det jeg fikk se, var noe ganske annet.

          Rommet jeg så inn i, var et soverom med skittengrå vegger, omtrent som på utsiden av huset. Ved den ene veggen stod en jernseng med et nattbord ved siden av, og nedenfor sengen stod en pinnestol. Det hang klær på svarte jernknagger rundt om på veggen. Jeg så katten, der den gikk frem og tilbake og strøk seg mot sengebena, men det var ingen mennesker der inne. Døren stod åpen mot et rom innenfor.

          Jeg burde ha hoppet ned igjen straks, og sneket meg usett tilbake, da ville jeg ikke ha hatt noen historie å fortelle, og livet mitt hadde kanskje sett annerledes ut, men det var et eller annet som fikk meg til å bli stående der en liten stund til, kanskje var det spenningen, at rommet var så forskjellig fra det jeg hadde tenkt meg, eller kanskje jeg til og med håpet å få et glimt av personen som bodde der.

          Og det skulle jeg få. For før jeg ante det, stod det noen i døråpningen og stirret rett på meg. Det var en gammel hvithåret dame med stokk, at det ikke var en mann, skjønte jeg først og fremst på det lange skjørtet hun hadde på seg. Jeg ble vettskremt. Det var noe med skikkelsen hennes, de mørke, gammelmodige klærne, det ruskete håret, som var oppsatt i en slags topp, som fikk meg til å tenke på trollkjerringa i eventyrene, men det var især blikket hennes som virkelig fikk det til å isne gjennom ryggmargen på meg.

          ”Johan …?” sa hun med skjelven stemme. ”Er det… deg…?”

          De gjennomborende, vannblå øynene skremte meg så sterkt at jeg fór sammen og skubbet en kaktus i en metallpotte ned fra vinduskarmen. Den traff gulvet der inne med et skingrende spetakkel.

          Jeg jumpet ned fra kassen i samme øyeblikk. Hjertet hamret vilt. Nå kom hun vel rasende ut, og kanskje meldte hun meg til politiet for innbruddforsøk! Min første innskytelse var å springe avgårde fortest mulig. Men da jeg hørte grove mannsstemmer rett på baksiden av plankegjerdet, fant jeg det bedre å inntil videre holde meg der jeg var. Jeg smatt bak en tom tønne, som stod i hjørnet av den lille hagen. Herfra kunne ingen få øye på meg, hverken fra huset eller fra åpningen i gjerdet. Jeg håpet inderlig at de to mennene snart ville fjerne seg, men de ble stående i det uendelige å prate, og jeg torde ikke annet enn å bli sittende.

Det forunderlige var at ingen kom ut fra huset, ingen sint gammel kjerring åpnet døren og kikket ut, og alt var bare helt stille der inne. Jeg kan den dag i dag ikke hvordan jeg virkelig torde det, men jeg tok mot til meg, gikk skritt for skritt frem, kløv opp på kassen og så inn en gang til.

 

Siden gikk alt veldig fort. Fra dette øyeblikket husker jeg ikke så mye, bare at jeg løp gjennom gatene. Mor var kommet hjem, hun stod midt på kjøkkengulvet og stirret forskrekket på meg.

          Så var vi plutselig der igjen. Vi hadde gått eller småløpt bortover, og inni meg bad jeg til Gud om at jeg måtte finne igjen huset i disse snirklete smugene før det var for sent.

          Margarinkassen stod foran vinduet slik jeg hadde plassert den, men jeg torde ikke trå opp og se inn der på nytt. Mor gikk bort. Hun var høy nok til å se inn gjennom vinduet uten å stå på noe. Hun ble stående der en kort stund, så snudde hun seg mot meg, alvorlig i ansiktet.

”Hun beveger seg ikke,” sa hun. ”Jeg tror nok det er slutt. Er du helt sikker på at hun levde da du så henne?”

Jeg skalv. Nikket stumt.

”Ikke vær redd, du gjorde jo det eneste riktige,” sa hun beroligende til meg. ”Nemlig å løpe etter hjelp. Hun må ha falt av en eller annen årsak, kanskje slått seg og ikke klart å komme seg på bena igjen. Men vi må se å få tak i noen.” Hun så seg tvilrådig omkring. 

         

Vegg i vegg med ut mot det smale stredet, lå det et nabohus. Mor banket på glasset i inngangsdøren, men ingen svarte. Hun banket igjen, kjente på håndtaket, døren gled opp. Vi så inn i en smal gang med en trapp som gikk opp til annen etasje. Det kom en mann nedover trappen, en halvgammel mann, i underskjorte og bukse med bukseseler, han var ubarbert, men hadde snille øyne. Han måtte ha stusset over å se en fremmed dame i rød poplinskåpe stå der med en gutt i hånden, men han vinket oss inn i et lite, rotet kjøkken og bad oss sette oss på divanen der. Mor fortalte hvorfor vi var kommet. Han ble taus.

          ”Ho Clara,” begynte han omsider, ”Jeg sku’ vært innom ho med ved en av da’ene …”

          ”Kjente du henne godt?”

          ”Ja … nei … det var ho mamma, ja mora mi, som kjente ho. Men ho gjekk bort nå i våres. Jeg sku vært innom med ved her i høst, slik jeg bruker å gjøre, men den tida … jeg sku sett te ho mer vet du, mamma ho brukte å være der nesten hver da’.” Han så fortvilet ut, strøk seg over den skjeggete haken.

          ”Var hun syk?”

          ”Nei, jeg trur ikke det. Forresten, ho hosta nok litt sist jeg var innom, men det var vel kulda.”

          ”Det er nok for sent, men vi må komme oss inn og se på henne, du forstår, jeg er utdannet sykepleierske. Vet du om noen ekstranøkkel til huset?”

          Han nikket. Det ble stille i det lille rommet. Han reiste seg, gikk bort og begynte å rote i en kjøkkenskuff.

         

Slik gikk det til at jeg kom inn i huset til Clara Josephine Bildt, like etter at hun var død. Det var ikke store boligen, kun et ørlite kjøkken, en stue og et kammers. Mor og naboen, som het Oscar, gikk sakte over mot den døde der hun lå midt på gulvet i kammerset, litt sammenkrøket, omtrent slik jeg hadde sett henne fra vinduet siste gangen jeg så inn, men da levde hun jo ennå. Selv ble jeg stående igjen i stuedøren. Herfra så jeg hodet hennes bakfra, og jeg slapp å se de skumle øynene hennes. 

Hun hadde på seg et brunt skjørt og en mørk strikkejakke over en bluse, rutete ulltøfler på føttene, slike med dusk foran, som var så vanlige på den tiden. Stokken hennes hadde sklidd bortover gulvet og landet halvveis under sengen. På madrassen satt katten og fulgte oss med gule øyne.

Det var kaldt i værelset, vedkassen ved ovnen stod åpen og var helt tom for ved. Mor huket seg ned og kjente på ansiktet til den døde. Det hadde allerede antatt en litt voksaktig farge og neseryggen stod markert opp. ”Hun er varm,” sa hun til Oscar. Så la hun tre fingre på innsiden av håndleddet hennes, forsøkte flere steder. ”Nei,” sa hun. ”Ingen puls.”

Hun reiste seg og tok et grått ullteppe, som hun bredte over henne på gulvet. Munnen til Oscar skalv og øynene hans ble blodsprengte.

          ”Vi må få tak i politiet, doktoren også … men her er det vel ingen telefon …?”

          Han ristet på hodet.

          ”Ikke over hos deg selv heller?”

          ”Nei.”

 

Så ble det igjen meg som småløp langs gatene bort til politistasjonen. Det var et pussig oppdrag for en liten gutt, og de trodde meg ikke straks heller. Men så fikk jeg sitte i politimannens svarte bil og vise vei. Jeg var fremdeles oppskaket og litt engstelig for at jeg skulle bli mistenkt, men jeg hadde ikke sittet i så mange biler før, og aldri i en politibil, så opplevelsen overskygget dette snart. Jeg strakte meg godt opp i vinduet og håpet at noen av kameratene mine tilfeldigvis skulle få øye på meg, men jeg så bare voksne som spratt bestyrtet til side. Politimannen røkte rullings, som han sneipet i et askebeger mellom setene.

 

Da vi kom inn, var doktoren allerede der, de hadde ringt etter ham fra politistasjonen, men han ville ikke røre liket før politimannen hadde gitt klarsignal. Det var snart i orden, for det syntes ikke å være tvil om at den gamle hadde lidd en naturlig død, som ingen utenforstående hadde vært årsak til.

          ”Her ligger en potteplante på gulvet,” bemerket politimannen, som hadde gått bort til vinduet. ”Den må ha falt ned fra karmen.”

          ”Det var katten!” løy jeg kjapt, og unngikk å se bort på mor. ”Da den hoppet inn av vinduet.”

          Han så overrasket på meg. Sikkert fordi jeg plutselig sa noe.

          ”Ja, det er klart,” sa han så. ”Slik kan det ha skjedd.”

          ”Han så henne ligge hjelpeløs på gulvet, da han tilfeldigvis tittet inn gjennom vinduet,” innskjøt mor. ”Det var dette bråket som gjorde ham nysgjerrig, De vet hvordan barn er.”

          Politimannen nikket.

De to mennene bøyde seg ned og tok et godt tak i den døde, løftet henne opp på sengen og la henne til rette der. Mor viftet samtidig ned katten, tok opp det grå ullteppet og bredte pent over henne på nytt. Et par av hårnålene fra toppen i nakken til den gamle hadde løsnet og blitt liggende igjen nede på gulvet. Jeg bøyde meg og plukket dem opp, kanskje for å føle at jeg også gjorde noe nyttig.

          ”Er De en slektning?” spurte doktoren mor.

Hun ristet på hodet.

”Nu vel. Og De da, Hansen?” han så bort på Oscar. ”Lever De vel efter tapet av Deres mor i vår?”

Oscar nikket, men virket ikke så overbevisende.

”Hvem er den dødes nærmeste pårørende?” spurte han igjen henvendt til Oscar.

Oscar så tvilrådig ut. ”Nei … hit kom det jo aldri noen … det var nok ho mamma …”

”Hadde hun da ingen egne slektninger?” utbrøt doktoren og så bort på oss, nærmest bebreidende. ”De Hansen, som jo var nærmeste nabo med henne, har hun da ingen efter seg? Barn? Barnebarn? Nieser eller nevøer?”

”Hadde ho mamma vært her, så kunne Dere ha hørt med henner,” svarte han bestemt. ”Ho visste alt om ho Clara.”

”Men alle disse opplysninger tok Deres mor altså med seg i graven! Ja, dette får bli politiets sak!”

Han begynte å undersøke den døde. Begynte med øynene, hvilket jeg siden forstod var en rutine for å undersøke om pasienten er død. Med ett snudde han seg rundt, så på oss over brillekanten, blikket hans stanset ved Oscar. ”Var dere klar over at det var noe i veien med synet hennes?”

Oscar så uforstående ut.

”Denne damen var faktisk så godt som blind. Langt fremskreden forkalkning.”

Det ble stille i rommet.

”Så hun da overhodet ingenting?” spurte mor bestyrtet.

”Sidesynet svekkes mindre, svarte han, ”derfor kan disse pasientene gjerne stelle sitt hus og klare seg selv. Men sentersynet forsvinner, slik at de kan ikke å lese og skrive, og de har problem med å kjenne igjen folk når de ser rett på dem. Men dere kjente vel til disse tingene?” sa han henvendt til Oscar på nytt, ”dere som gikk inn og ut her?”

Oscar svarte fremdeles ikke.

”Dere må da ha forstått,” doktorens stemme var utålmodig, ”når dere stadig var innom her?”

”Mamma sa aldri noen ting. Og når jeg var her med veden, satt Clara i stolen der inne i stua. Legg det i vedkassa, du Oscar, sa ho og smila. Og så gjorde jeg det.”

Det ble stille.

”Men dødsårsaken?” spurte mor. ”Kan hun ha slått hodet da hun falt?”

”Lite trolig,” svarte doktoren. ”Hun fikk nok et slag, eller et infarkt. Det var derfor hun falt. Slikt skjer ofte med gamle.”

          Jeg pustet ut. Jeg hadde stått bak portieren rett innenfor stuedøren og lyttet. Nå følte jeg meg straks mye tryggere, jeg ville tydeligvis ikke bli mistenkt.

Mens de pratet, hadde jeg fått øye på noe der inne, som jeg ikke klarte å ta blikket fra, for jeg var begynt å interessere meg for musikk. Det var en grammofon, av det gammeldagse slaget, stor og firkantet med sølvengler rundt og en svær trompetaktig tut. Jeg snek meg bort til den. Ved siden av grammofonen lå en stabel med 78-plater, slike som man brukte den gangen.

          ”Hva ser du på?” ropte mor bak meg. Hun kom bort, redd for å tape meg av syne. ”Neimen, se her!” sa hun og ble stående og stirre. Hun bladde i de øverste platene. ”En bunke med operaplater!”

          De lå plassert i en rød og slitt plysjsofa bak et gammelt, rundt stuebord. De øverste hadde ikke noe papiromslag rundt seg, og alt var veldig støvete. Grammofonen stod midt oppå bordet. Det lå en plate på den, og to, tre rett ved siden av. Det kunne ikke ha vært så veldig lenge siden den var spilt, for det var nesten ikke noe støv på den. Jeg strakte meg frem og leste på det røde merket i midten. Rigoletto, stod det med svart skrift. Det var et morsomt navn. Fikk jeg en egen katt en gang, tenkte jeg, så skulle den hete Rigoletto!

          Doktoren stod også i døren.

          ”Men hvordan klarte hun å betjene grammofonen når hun så såpass dårlig, da?” spurte mor henvendt til ham. Han svarte ikke, kom bare bort og begynte å bla i platebunken.

          ”Besynderlig,” sa han, ”ytterst besynderlig!”

          Han var den samme legen som hadde vært hos meg da jeg hadde hatt vannkopper tidligere i høst, så jeg kjente ham igjen. Senere har jeg tenkt at det var rart han ikke kjente henne eller hadde vært der før, han var jo huslege for hele området. Men hun hadde kanskje aldri sendt bud etter ham, kanskje hun rett og slett ikke hadde vært syk.

          ”Hvor gammel var hun egentlig?” spurte mor, denne gangen henvendt til Oscar. Doktoren fulgte blikket hennes. Oscar så usikker ut.

          ”Ho mamma …” stotret han.

          ”Det må da finnes noen papirer!” avbrøt doktoren, og lot blikket sveipe over den lille stuen. Til høyre for døren inn mot kjøkkenet stod et skatoll. Det var lukket, og det stod ingen nøkkel i låsen.

          ”Hvor er politimannen?” Mor kikket innover mot soverommet.

          ”Han er gått ut.”

          Vi fulgte blikket til Oscar ut gjennom vinduet mot bakgården, og så politimannen stå der med ryggen til og se utover mens han røkte.

          ”Ska’ jeg hent’n?”

          ”Vi tar det efterpå.” Doktoren skrev noe ned på et ark, pakket deretter sammen den lille skinnkofferten. Det kneppet i de to låsene.

          Jeg så på den døde som lå der under teppet på sengen, og lurte på hva som ville komme til å skje nå. De tre voksne så usikkert på hverandre. Doktoren henvendte seg til mor som om hun skulle være en pårørende.

          ”Vi får se å få henne til kapellet, hun kan jo ikke bli liggende her.”

          Jeg så at Oscar ble urolig, det var liksom noe han ville si. I det samme kom politimannen til syne i døråpningen. Doktoren grep sin lille skinnkoffert for å signalisere at han var ferdig, rakte frem dødsattesten.

          ”Er alt klart?”

          Doktoren nikket.

          ”Ordner De med bårebil?”

          Doktoren nikket igjen.

          ”Men …” Oscar tok et skritt frem mot sengen, øynene hans hadde et fortvilet uttrykk. De andre så opp.

          ”Men presten? Vi må jo ha hit presten!”

          De to mennene stirret på ham, så dernest på hverandre.

          ”Det er vel ikke stort presten kan gjøre for henne nå,” bemerket doktoren tørt.

          ”Men vi må jo ha presten! De’ kan da ikke fløtte ho ut herfra før presten har vært her og songe e salme over ho!”

          Det ble taust i rommet igjen. De tre så på hverandre igjen, dernest på den fortvilede naboen, som, slik jeg siden har forstått, var vettskremt for at den gamles sjel ikke ville finne ro og forlate huset ved siden av hans, dersom ikke presten kom og holdt en siste andakt.

          ”Jeg ordner det,” sa legen henvendt til politimannen. ”Men det kan ta litt tid,” sa han til Oscar. ”Vi vet jo ikke om presten er ute i annet ærend.”

          Politimannen gikk ut og satte seg i bilen. Han hadde latt Oscar beholde nøkkelen til huset, mot at han låste og leverte den straks den døde var ute. Doktoren bukket farvel og forlot oss. Mor grep meg i hånden og ville følge etter, men Oscar bad henne pent om å bli. Vi gikk over i hans hus for å vente.

 

Jeg husker ennå at tiden falt lang. Hvor lenge vi satt der, vet jeg ikke, men for en ti års gammel gutt går tiden sakte når det ikke skjer noe. Jeg var en stund ute i bakgården sammen med katten, trillet noen småsten bortover hellene, som den i begynnelsen viste litt interesse for å forfølge, men så snudde den seg og hoppet den inn gjennom kammersvinduet som fremdeles stod åpent. Jeg gikk inn gjennom døren, forbi den døde – hun skremte meg ikke lenger nå da øynene hennes var blitt lukket – og inn i stuen. Det var en merkelig følelse å være der inne alene. Det var ikke så mange ting i det lille rommet, det var ikke overlesset som hos andre gamle damer, men hver gjenstand var liksom spesiell, enten for fin til det triste lille huset, eller den så ut til å være fra et annet land. Jeg løftet opp noen av tingene, så undersøkende på dem, satte dem på plass. Jeg tittet bort på skatollet, mon tro hva som lå gjemt inni det?

          Etter en stund hørte jeg en dør bli åpnet, det var hoveddøren mot stredet. Jeg sprang ut i gangen og så mor og Oscar i følge med to mørkkledde herrer. Den ene kjente jeg igjen som presten fra Immanuelkirken, men den andre var helt ukjent for meg.

          De gikk alle gjennom stuen og inn i kammerset. Stemmene var lave, som for ikke å uroe den døde. De stod alle og så ned mot sengen.

          ”Clara Josephine Bildt,” sa presten forklarende til mor, ”stod ikke oppført i menighetens registre. Det viste seg at hun i stedet tilhørte den katolske menighet her i byen.”

 Han så over på den andre herren, som nettopp da viklet et slags kjede inn i den døde kvinnens stive, foldede hender, han fortalte at det het en rosenkrans. Så knelte han ned og bad en bønn. Stemmen var lav og summende, jeg kunne ikke skjelne om han snakket norsk eller utenlandsk.

          Jeg gikk ut og forbi plankegjerdet slik at jeg kunne skimte en flik av sjøen. Solen kastet et rødt skjær over vannet og båtene ute på fjorden. Om en liten stund var det kveld.