HUSET VED STRANDEN

novelle  

                                                        

 

HVER DAG GÅR JEG NED DIT, TIL HUSET VED STRANDEN. Det er et stort hus, gjemt bak høye trær. Nede ved vannet er en brygge som tilhører huset, der båter av og til legger til. Jeg følger med disse, herfra jeg sitter, ser dem komme inn og dra ut igjen.

        Det er et stort hus, bygget i mur, med et tårn på den ene siden. Gjennom vinduene i midtfløyen kan jeg skimte gardiner, lange smale gardiner, de henger likedan hver eneste gang.

        De andre ser meg aldri. Vet ikke hvor jeg går. «Hvor har du vært?» spør de av og til når jeg kommer tilbake. Men de venter ikke på svar. De danser, eller de leser i blader, eller jeg vet ikke hva de gjør, jeg kjenner dem ikke, like lite som de kjenner meg.

        En dag så jeg noen mennesker nede ved stranden. Det var på dagtid, mellom fire og fem. Jeg gikk ned. Så langt hadde jeg aldri våget meg før. Jeg så menneskene, et par tre familier trenge seg sammen ved hoveddøren inne i gården. En kvinne åpnet. Hun var i femtiårene, kledd i en vid drakt med håret rett avklipt ved skuldrene. Hun vinket dem inn. Jeg ble stående tilbake. Da ropte hun på meg.

        «De må komme! Omvisningen starter nå!»

        Huset var et museum. Det hadde store og flotte rom, med de var upersonlige. Vi fikk ikke ta på møblene, ikke sette oss i dem. Jeg følte en lengsel. Det var som å komme hjem, men så ikke få røre ved noe. Midt under omvisningen gikk jeg ut, det vil si, jeg gikk feil. Hun kom løpende efter. «Nei, ikke der!» ropte hun. «Det er avstengt. Fløyene er ikke åpne for publikum.»

        Jeg så på henne, så gjennom henne. Jeg skyndte meg ut. Jeg bestemte meg for ikke mer å gå ned til huset. Jeg ville leve som de andre, være slik andre var.

        Men en dag gikk jeg likevel dit igjen. Jeg passet på å unngå omvisningstidene. Jeg satte meg ned på en benk og så utover havet, som var det eneste som rørte seg. Jeg så mot huset, mottok dets mektige ro. Jeg så mot fløyene, der publikum aldri fikk komme inn. Jeg så ingen gardiner i fløyene.

        En bil kom langsomt glidende. Det var en meget flott bil. Den stanset mellom huset og moloen. Ut steg en mann - og en kvinne. Hun virket eldre enn ham. Jeg så det var den samme kvinnen som hadde vist oss rundt i huset tidligere. Mannen var høyreist med mørke øyne og gråsprengt hår. Hans ansikt minnet om et gammelt portrett jeg hadde sett henge i den øvre hallen.

        De spaserte utover moloen. Det er lytt ved sjøen, så jeg hørte hvert ord.

        «For en deilig kveld,» sa kvinnen.

        Mannen sa: «Ligger det alltid så mange båter her?»

        «Ikke alltid,» svarte kvinnen, «den der borte er ny.»

        «Den er den flotteste av dem,» sa mannen. «En slik skulle jeg gjerne hatt.»

        De gikk tilbake forbi bilen opp mot huset. Kvinnen fant en nøkkel frem. De gikk mot inngangen i vestfløyen, den som var lengst unna der jeg satt. Jeg mistet dem av syne, og jeg ville ikke flytte meg. Jeg reiste meg og gikk. For jeg ønsket ikke å se dem komme tilbake.

 

Hver dag går jeg til stranden. Men jeg ønsker ikke å se mennesker der. Menneskene kommer mellom meg og huset. De bryter båndet, båndet som skal være mellom meg og det.

        Senere så jeg en annen bil komme. Skjønt den minte om den forrige, tror jeg bestemt at ikke det var den. En mann steg ut. Han var kledd i stripete bukser og mørk jakke. En slipsnål blinket på brystet. Han så opp mot huset, deretter snudde han seg, gikk utover moloen. Han stanset ved den ene båten. Stod der lenge og så. Så lenge at jeg trodde han aldri ville snu seg.

        Jeg hadde forlatt min plass, gått litt lenger ned, til et sted der jeg kunne se døren der mannen og kvinnen gikk inn den gangen. Da så jeg nøkkelen. Den stod fremdeles i. En stor kunstsmidd nøkkel. Jeg gikk over plassen, mot døren, tok nøkkelen ut. Mannen stod ennu vendt mot vannet. Jeg så på det gråsprengte håret, den høyreiste skikkelsen. Jeg tenkte at han måtte være den samme mannen som jeg sist hadde sett her. Jeg gikk utover moloen, bort mot ham bakfra. «Unnskyld,» sa jeg. «Er denne dørnøkkelen Deres?»

         Han skvatt. Han snudde seg. Så på meg, så på nøkkelen. Jeg sa: «Den stod igjen i døren.» Han så opp, så på huset. «Jo visst.» Han rakte hånden frem. En signetring glitret på den høyre lillefingeren. Han tok nølende imot, begynte å gå, oppover mot huset. Jeg gikk også, på litt avstand efter ham. Foran porten, der stien tar av og går opp i skogen, snudde han seg mot meg. «Ville De kanskje komme med inn?»

        Jeg svarte ham ikke, men han fortsatte: «Kunne De ha lyst til å se huset? De har kanskje ikke vært her inne før?»

        «Nei,» svarte jeg.

        Men han gikk ikke som før mot fløyen, han gikk mot hoveddøren, der publikum pleide å gå inn. Men der passet ikke nøkkelen. Jeg så han ble forlegen.

        «De har satt inn ny lås,» sa han. «At jeg kunne glemme det!»

 

Jeg går langsmed moloen og ser på båtene slik de ligger. Ved den siste stanser jeg, den han sa han likte best. Jeg tenker på den dagen da han førte meg inn i huset. Da først fikk huset liv.

        «Eier De huset?» spurte jeg.

        «Nei,» svarte han, «jeg disponerer det bare.»

        Vi gikk gjennom rom efter rom. De var vakre, store, perfekte, upersonlige. Jeg ville se fløyen kvinnen ikke ville la meg få se. Jeg spurte ham. Han smilte bare. Åpnet en dør, en hemmelig dør bak en hylle. Her var rommene ikke nyoppusset, bar mere preg av et hjem, men et forlatt hjem, forlatt for en menneskealder siden. Dryssende murpuss, revnet stoff, trekk som var bleket.

        Jeg satt meg ned, det gjorde han og. Han så på meg. «Hun er min kone,» sa han bare, «men hun har ikke noe med huset å gjøre, hun bare viser rundt. Det er mitt firma som disponerer huset til møter og selskapeligheter.» Han sa: «Jeg har et bra ekteskap. Men av og til får man lyst til å være alene.» Han stanset. Så spurte han: «Kommer De ofte hit ned?»

        «Nei,» svarte jeg.

        Han sa: «Om De kom, kunne vi ta en tur med båten. Jeg har en båt der nede, den borteste av dem.»

        Jeg så ut av vinduet. Jeg så at han pekte på båten han en gang hadde beundret.

        «Takk,» svarte jeg, «men De forstår, jeg blir så lett syk av sjøen.»

        «Behold nøkkelen,» sa han, «den passer allikevel ikke til hoveddøren. Hun bruker den aldri. Så kan De gå inn og ut som De vil.»

        Han måtte ha sett gleden i mine øyne, for tross mine protester, lot han meg beholde den. Jeg har den i hånden, men jeg bruker den aldri.

        Jeg så ham igjen. Alltid til samme tid. Han gikk opp mot huset, stod der og så seg lenge omkring. Men han så meg ikke.

 

En kveld kom han med fem prominente herrer, antakeligvis rett fra en restaurant. Jeg så ansiktet hans. Det slo meg igjen at han liknet portrettet i annen etasje.

        Denne kvelden ventet jeg til han kom ut. Jeg passet på at han så meg. Han sendte herrene av gårde, ble selv igjen. Vi spaserte utover moloen. Den flotte båten var borte. Jeg så at han så efter den, men han nevnte den ikke.

        Vi gikk inn, inn i det store rommet, styrerommet med bordplate av teak. Det var ennu fylt av tobakksrøk. Han skjenket et glass portvin, rakte meg det. Han sa: «Jeg har aldri vært min kone utro.»

        «Jeg har aldri ønsket å være det,» sa han så. «Jeg har mange svakheter, men hun bærer over med dem. Jeg røker for mye, jeg gjør ingen ting i huset, jeg kommer og går som jeg vil.»

        Han skjenket et nytt glass portvin. Han hadde svetteperler ved tinningene. Håret var bakovergredd, tynt oppe i hodet. Han hadde satt seg i den store direktørstolen. Han er tiltrekkende, tenkte jeg.

        Jeg så meg selv i speilet som hang mellom vinduene. Jeg var langt yngre enn hans kone. 

        Han sa: «Ekteskapet betyr mye for meg.»

        Han sa: «En gang traff jeg en kvinne. Hun var her i et selskap. Da jeg gikk runden for å stenge, oppdaget jeg henne. Hun hadde lagt seg i en av sengene. Hun var helt naken. Da hun så meg, brettet hun teppet til side. Men jeg rørte henne ikke. Har De noen gang vært utsatt for fristelser?»

        «Ja,» svarte jeg.

        «Det er enklere for en kvinne enn for en mann,» sukket han.

        Jeg reiste meg.

        «Nei!» sa han. «Ikke gå.» Han reiste seg også.

        «Jeg vil bare at De skal høre på meg. Jeg er slett ikke som andre.»

        Men jeg gikk. Og han hindret meg ikke.

 

Neste gang jeg traff ham, var det ved en tilfeldighet. Jeg hadde vært nede og badet. Det var om morgenen, ikke på det tidspunkt jeg hadde pleid å se ham. Vi ble gående gjennom den engelske haven bortover mot lysthuset.

        «Hva tror De?» spurte han. «Om vi hadde hatt et forhold, ville vi ha angret det?»

        Jeg kunne ikke svare.

        «Beklager,» sa han. «Det var bare noe som falt meg inn. Tenk ikke mer på det.»

        Han tok hånden min i det vi skulle gå. Og jeg lot ham ta den. Det var en god hånd, stor og god. Men da vi kom utenfor lysthuset, slapp han den igjen. «Vi må ikke gå for fort frem,» sa han.

 

Huset har fått en annen valør nå. Det bor noe i det. Jeg trekkes til det på en annen måte, men jeg vet ikke om jeg liker det, jeg vet ikke helt ennå. Jeg hørte en samtale mellom den gråhårede kvinnen og en dame hun kjente efter omvisningen en dag. De var ute og vandret i parken.

        «Min mann er en tufs,» sa hun. «Han er helt stormannsgal. Han tror han kan leve på den gamle måten. Han gjør aldri et slag hjemme, hverken i huset eller i hagen. Jeg tror kanskje jeg kunne klare meg best uten ham.»

        «Er han utro?» spurte den andre kvinnen.

        «Nei, utro!» Hun fnøs. Og så hørte jeg ikke mer.

 

Neste dag gikk jeg til stranden. Jeg fant en pinne og gravde opp skjell. Jeg hørte bilen, det spraket i grusen.

        Han så meg. Vinket på meg. «Vi går inn.» Det var alt han sa.

        Innenfor døren grep han rundt meg.

        «Nei, la oss gå opp,» sa jeg bare.

        Han slapp meg fortumlet, så sa han: «Ja, du har rett. Vi går opp.»

        Men da vi var oppe, var han en helt annen. Det irriterte meg. Jeg gikk bort til ham, stakk hendene innenfor jakken hans. Han bare stod der, rørte seg ikke.

        «Jeg må gå,» sa han. «Jeg har dårlig tid.» Han gikk mot trappen.

        Jeg gikk efter ham. «Vent,» sa jeg. Men han snudde seg ikke. Jeg forundret meg over dette plutselige omslag, men jeg forklarte det ved min avvisning nede da vi kom inn. Bakfra la jeg merke til at han var mere lutrygget og gråhåret enn jeg husket, men jeg fulgte fremdeles efter. Da jeg kom til døren, stanset jeg. Han gikk ut og over plassen. Han snudde seg ikke. Jeg gikk rundt huset og ned i haven. En pike satt og lukte i et bed. Han var ute av syne. Jeg gikk bort til henne. Hun så opp.

        «Så du hvor det ble av direktøren?» spurte jeg. Hun så uforstående ut.   

        «Direktøren?» spurte hun.

        «Ja,» svarte jeg. «Han gikk nettopp ut fra huset.»

        «Å,» sa hun, «du mener vaktmesteren? Ja, han kjørte nettopp av sted.»

 

Den natten fikk jeg ikke sove. Svettetokter rev meg våken gang på gang. Så snart det begynte å lysne, gikk jeg til huset. Låste meg inn. Gikk trappen opp. Jeg hadde aldri lagt merke til før hvor den knirket. Oppe i hallen hang portrettet av «ham». Jeg så nå at det slett ikke liknet. Jeg tente et lys, stod og stirret inn i de mørke blå øynene. Portrettet fikk liv. Jeg ville reise meg, røre ved det, men da stivnet det til, livet ble borte. Jeg gikk gjennom korridoren, inn i østre fløy. Der fant jeg sengen, himmelsengen med falmet rød silke. Jeg kledde av meg, la meg i den. Plagg for plagg hev jeg på gulvet, til jeg kjente det stive lintøyet prikke over min nakne hud. Her var det hundre år siden et levende menneske hadde ligget. Jeg dro forhenget om. Det ble mørkt. Mitt hode lå begravd i de mange puter. Da var han der, mannen fra aneportrettet. Jeg kjente ham straks, gjenkjente blinkingen i hans signetring. Han strøk over kroppen min, strøk og strøk, over magen, hoftene, holdt meg rundt livet. Jeg kjente ringen hans var kald, men hendene var varme. Jeg så de mektige blå øynene, møtte hans rolige blikk. Sengen løftet seg. Så ble alt hvitt.

 

Da jeg våknet var jeg fortumlet. Jeg lå i min egen seng. Jeg stod opp. Børstet håret. Det nådde meg straks ned til livet.

        Så gikk jeg til huset igjen, huset ved stranden. Det lå der som før. Jeg så den gråhårede kvinnen. Hun vinket på meg. «Jeg har sett Dem før,» sa hun. «Var det ikke De som ville se sidefløyen?»

        Jeg fulgte henne.

        «Det er ikke mye å vise frem,» sa hun, «Men om De har særskilt interesse... Er De kanskje arkitekt? Det er noen nydelige gipsrosetter og vakre dører bevart, ja i et rom har vi også det originale håndmalte tapetet.»

        Hun skjøv opp en dør, den var skjult bak en hylle. Der inne var det hvitt. Alt var dekket med laken. Jeg spurte: «Når ble dette gjort?»

        Hun så uforstående på meg. «Hva mener De?»

        Jeg sa: «Jeg mener: Hvor lenge er det siden denne fløyen var bebodd av private?»

        «Å, det,» sa hun. «Det kan vel være åtti til hundre år siden, jeg kan ikke si helt nøyaktig. Det har i hvert fall stått tildekket i hele min tid.»

        Jeg spurte: «Kunne jeg få løfte litt på et av disse lakenene? Jeg er nemlig interiørarkitekt.»

        «Ja, kjære, er det noe spesielt møbel De særlig ønsker å se?»

        Jeg spurte: «Finnes det i et av disse rommene en himmelseng?»

 

Jeg går ikke lenger til huset ved stranden. Jeg forsøker å unngå det. Av og til ser jeg en mann i en elegant bil, med en signetring på lillefingeren. Jeg prøver å møte hans blikk, men han ser meg aldri. Jeg forsøker å godta at jeg må forbli ensom langt inne i min sjel, at den mannen jeg søker tilhører et annet sted, en annen tid. Eller om han finnes, så vet han det ikke.